RUDOLF STEINERS BARNDOM OG UNGDOM

Rudolf Steiner og søsteren Leopoldine

Rudolf Steiner er født i Kraljevec, i det tidligere kronland Ungarn i det gamle østerrikske Habsburgermonarki. Det var et slovensk-kroatisk sprogområde, som idag (1977) tilhører Jugoslavien. Den lille landsbyen Kraljevec ligger i et helt flatt landskap vidt og bredt uten et eneste høydedrag. Her kom den senere åndsforsker til verden 25. februar 1861. Allerede to dager senere ble han døpt i nabostedets St.Michaels kirke.
Steiner selv tilla det betydning at skjebnen hadde føyet det slik at han ble født i et område som lå langt fra det sted hvor hans slekt hadde levet i generasjoner, og dessuten i et helt annet sprogområde. Foreldrene var begge vokset opp i det vakre og fremdeles tildels uberørte skogområde nord for Donau. Både faren Johann Steiner (1829-1910) og bestefaren hadde vært forstmenn og jegere i tjeneste hos en stor godseier, Grev Hoyos. Moren Franziska født Blie, tjente på det grevelige slott i Horn. Her traff de hverandre og ville gjerne gifte seg. Ennu var rester av det gamle livegenskap levende i de trakter og greven måtte gi tillatelse til ekteskapet. Det ville ikke greven. Tilslutt brast tålmodigheten hos den temperamentsfulle Johann Steiner. Han forlot både sin stilling som jeger og det sted han var så forbundet med. Han gjennomgikk et kursus som telegrafist og fikk arbeide i det østerikske jernbaneselskap.
Johann Steiner fikk en meget beskjeden stilling i det fjerntliggende Kraljevec. Endelig kunne så foreldrene gifte seg i mai 1860, og den 25. februar 1861 ble sønnen Rudolf født. Faren trivdes ikke med sitt arbeide. Yrket ble for ham en tung plikt. Stadige forflytninger og et ytterst magert levebrød ble det for familien, som senere ble forøket med en datter Poldi og den yngste Gustav. Så snart Johann Steiner nådde pensjonsalderen, flyttet da også familien tilbake til sitt hjemsted Horn hvor de tilbragte resten av sin levetid. Rudolf Steiner var da forlengst flyttet hjemmefra.

Pottschach med utsikt mot Semmering

Det ble kun et kort opphold for familien i Kraljevec. Allerede efter ett år ble faren forflyttet til Mødling og så igjen i 1863 til den lille jernbanestasjonen Pottschach. Her ble familien boende i seks år. I sin ufullendte biografi "Mitt livsløp" som Steiner skrev på sykeleie månedene før sin død, beskriver han den egn hvor han levet fra sitt annet til sitt ottende år:
"Et vidunderlig landskap dannet rammen om min barndom. Utsikten gikk til fjellene som forbinder Nedre-Østerike med Steiermark: Schneeberg, Wechsel, Raxalp og Semmering. Schneebergs nakne topper oppfanget solstrålene, og hva disse forkynte når de fra fjellet strålte ned til den lille stasjonen, det var den første morgenhilsen på skjønne sommerdager. Wechsels grå rygg dannet da en kontrast som stemte til alvor. Det var som om fjellene steg frem av alt det grønne som fra alle sider smilte så vennlig i dette landskap."
Ved siden av naturens liv som den mottagelige guttesjel gledet seg over å følge med i, kom andre inntrykk til som virket i en annen retning. Gutten vokset opp i et nærmiljø hvor datidens mest avanserte teknikk ble daglig praktisert. I 60årene i det forrige århundre var jernbane og telegrafi begynnelsen til vårt utbyggete kommunikasjonsnett. (Telefonen var ennu ikke oppfunnet.) En jernbanestasjon hadde dengang også en sosial funksjon. Togene kjørte ikke ofte. Når det var ankomst/avgang møtte gjerne mange av stedets befolkning opp. Det var en anledning til å møtes. Fra sin tidligste barndom var farens kontor, hvor telegrafen tikket, guttens kjæreste oppholdssted. Her kunne han sitte i timesvis og følge med i farens arbeid, mens han samtidig skulle gjøre sine lekser. Således forløp Rudolf Steiners barneår i polariteten mellom en forholdsvis uberørt natur og en teknisk verden representert ved jernbanen og telegrafen. Han sier selv:
"Jeg tror at det var av betydning for mitt liv å ha levet barndommen i slike omgivelser. For mine interesser ble trukket sterkt inn i det mekaniske i tilværelsen. Og jeg vet hvorledes disse interesser stadig påny ville formørke hjerteandelen i den barnlige sjel, som var rettet mot den vakre og samtidig storslåtte natur, hvor jo disse jernbanetog som var underkastet mekanikkens lover, forsvant i det fjerne."
I Pottschach gikk gutten en kort tid i den primitive landsbyskolen. Men skoletiden ble ikke av lang varighet, for faren røk uklar med læreren og tok resolut gutten ut av skolen. Nu ville faren selv undervise sønnen, men megen boklig lærdom ble det ikke. Guttens ortografi forble slett ennu i mange år.
I sitt syvende år hadde Rudolf Steiner en oversanselig opplevelse, som skulle få en stor betydning for hans liv. Han skriver selv i et biografisk fragment at denne opplevelse gjorde et dypt inntrykk på ham. Han sier:
"Min mors søster var død på en tragisk måte. Det sted hvor hun levet var temmelig langt borte fra oss. Mine foreldre hadde ikke fått underretning. Idet jeg satt i venterommet på jernbanestasjonen, så jeg hele hendelsen som et bilde. Jeg kom med noen antydninger i min fars og mors nærvær. De sa bare "du er en dum gutt". Efter noen dager så jeg hvorledes min far ble eftertenksom efter å ha mottatt et brev, hvorledes han efter noen dage uten at jeg var tilstede, talte med min mor, som da gråt i flere dager."
I et foredrag for medlemmer av det antroposofiske selskap i Berlin 1913 meddeler Steiner flere detaljer fra sin åndelige opplevelse. Mens han satt i venterummet var det som døren åpnet seg og en kvinne kom inn. "Hun gjorde geberder og uttalte ord som kunne gjengis slik: "Forsøk nu og senere å gjøre så meget som du kan for meg." Steiner forteller videre at kvinnens geberder var av en slik art "at de ikke kunne forsvinne fra sjelen hos den som hadde sett dem."
Gutten hadde aldri sett sin mors søster og hadde heller ikke hørt meget om henne. Men det var ingen tvil hos ham at han hadde opplevet ånden til, det menneske som hadde tatt sitt eget liv. Steiner tilføyer i det nevnte foredrag "at fra denne hendelse av begynte et sjelens liv for gutten som åpenbartede verdener hvorfra ikke bare de ytre trær og fjell taler til menneskets sjel, men også de verdener som er bak dem. Og gutten levet fra dette tidspunkt av med naturens ånder som i et slikt landskap særlig kunne iakttas, med de skapende vesener bak tingene..."

Jernbanestasjonen i Neudörfl

Da han var otte år gammel flyttet familien til Neudörfl, en grensestasjon til Ungarn og ikke langt fra den gamle keiserby WienerNeustadt. Her ble gutten satt i den lille landsbyskolen. Skolen hadde bare et klasserum hvor undervisningen fant sted samtidig for fem klasser, gutter som piker. Det var vanskelig å arbeide skikkelig under slike forhold. Læreren har vel forstått at den nye elev var et begavet barn, for gutten fikk snart sitte i lærerens private værelse ved siden av skolestuen. Her oppdaget han en geometribok som han fikk studere.
"Med entusiasme gikk jeg løs på denne boken. I uker var min sjel oppfyldt av kongruensen, likheten mellom trekanter, firkanter og mangekanter. Jeg grublet over spørsmålet om hvor paralellene egentlig skjærer hverandre. Den pythagoreiske læresetning fortryllet meg. At man kunne leve sjelelig i å danne rene former uten inntrykk fra de ytre sanser, gav meg den største tilfredsstillelse. Jeg fant trøst for den stemning som var oppstått i meg som følge av de ubesvarte spørsmål. Å kunne fatte noe rent i ånden, bragte meg en indre lykke. Jeg vet at det var ved geometrien jeg lærte lykken å kjenne for første gang. I mitt forhold til geometrien må jeg se den første spire til en anskuelse som efterhvert hadde utviklet seg hos meg. Den levet allerede mere eller mindre bevisst hos meg i barndommen og omkring mitt tyvende år fikk den en bevisst og helt bestemt form. Jeg sa til meg selv: de gjenstander og hendelser som sansene iakttar, er i rummet. Men på samme måte som dette rum er utenfor mennesket, så er det et rum i det indre, et slags sjelerum som er skueplassen for åndelige vesener og hendelser. Geometrien forekom meg som en viten som tilsynelatende blir frembragt av mennesket selv, men som allikevel har en betydning uavhengig av oss. Som barn var dette naturligvis ikke tydelig for meg, men jeg følte: slik som med geometrien må man bære en viten om den åndelige verden i seg."
Steiner har selv gjort oppmerksom på at han lærte lite gjennom den undervisning som han fikk del i. Det var av enkelte personligheter han ble ført videre. Det var gjennom lærerens geometribok at han ervervet seg "en rettferdiggjørelse av den åndelige verden", som på det tidspunkt var av stor betydning for ham. Det var den samme personlighet som lærte ham å tegne, noe han hadde anlegg for. Henrik Gangi, som læreren het, var kunstnerisk, spilte violin og klaver og slik kom han til å åpne mange områder for sin elev. Steiner bevarte også Gangi i takknemlig erindring, som det fremgår av hans biografi. En annen personlighet som også fikk betydning for Steiner var presten i Neudörfl, en temperamentsfull ungarsk patriot ved navn Franz Maratz. En dag kom presten til skolen, og ved hjelp av instruktive tegninger lærte han de flinkeste elevene det Kopernikanske verdenssystem. Steiner var dengang bare ni år.
Jernbanelegen Carl Hickel var en annen personlighet som fikk betydning for Steiner. Når Hickel ventet på toget i Neudörfl, spaserte gjerne den høye, slanke jernbanelegen og den lille gutten frem og tilbake på perrongen. Den voksne fortalte med entusiasme om de store personligheter i den tyske kulturverden: Lessing, Goethe og Schiller. For gutten åpnet det seg en helt ny og storslagen verden. Da Rudolf Steiner senere gikk på realskolen i WienerNeustadt, stod Hickels store bibliotek til hans disposissjon.
Rudolf Steiners barndom var ikke preget av et religiøst miljø. Det ble ikke talt meget om religiøse spørsmål hverken i eller utenfor hjemmet. Faren var på den tid nærmest fritenker. Overtro støtte gutten ikke meget på og i tilfelde med en skarp avvisning. I det daværende Østerike-Ungarn var den katolske tro dominerende. Visse skyggsider ved den katolske klerus kunne han ikke undgå å legge merke til.
Nu var det jo ennu slik på den tiden og særlig på landsbygden, at kirken hadde en vesentlig betydning for det daglige liv. Og skolen som lå ved siden av kirken, ble trukket inn i kortjenesten. Her deltok gutten sammen med sine skolekamerater i koret og som ministrant. I sin biografi skriver Rudolf Steiner at han inntil sitt tiende år levet helt med i denne kor og ministranttjeneste. Han kunne jo da også være i nærheten av.presten som han beundret, og læreren som spilte orgelet. Det høytidelige ved det latinske sprog og kultusen var et element som han gjerne deltok i. Dette fikk ved en bestemt anledning en brå slutt. Flere korgutter, deriblant også Steiner, var en gang kommet for sent til tjenesten. Det skulle de nu straffes for. Steiner avskydde pryl og klarte alltid å slippe unna slike avstraffelser. Men faren ble så rystet ved tanken på at "hans sønn" skulle pryles, at han sa: "Nu er det slutt med kirketjeneriet. Dit går du ikke mer." Og slik ble det.
Så kom den tid hvor gutten skulle begynne på en videregående skole i WienerNeustadt, enten på gymnaset eller realskolen. Farens håp og ønske var at hans sønn skulle bli jernbaneingeniør, og da var realskolen med sine fag hensiktsmessig.
Gutten var elleve år da han begynte på realskolen hvor han skulle være elev i syv år.
Skolen hadde fremragende lærere og var høyt ansett. (WienerNeustadt må ikke forveksles med Wien. De to byene ligger langt fra hverandre. Den første ble grunnlagt i 1190 og ble keiserby i det 15 århundre under den betydelige Habsburger Fredrik den 3dje.) Det ble ikke bare skolestudium for den unge Rudolf Steiner. Han var meget praktisk og fingernem. I en sommerferie lærte han seg å binde inn bøker. Han lærte seg også stenografi, som dengang var en ny ferdighet. En skolekamerat har fortalt at Steiner var "en lidenskapelig stenograf, som bragte det så langt at han kunne følge alle talere stenografisk."
Det hører med til Rudolf Steiners biografi at han som barn og ungt menneske levet under meget enkle forhold. Hans foreldre var kjærlige og sparte seg ingen anstrengelse og intet offer for guttens skyld. Men utkommet var ytterst magert. Det var ikke meget å ta av. Dette visste gutten, som på sin side søkte å holde utgiftene til sin skolegang på et minimum. Intelligent og arbeidsom varte det ikke lenge før han kunne tjene ekstra ved å gi privattimer til skolekamerater som hadde vanskeligheter med å følge med i undervisningen.
Steiners ord "Min ungdom var en slags selvoppdragelse" gir uttrykk for en følelse av ensomhet, men også for en sterk fornemmelse av hva han var interessert i å lære.
Uttalelsen bør sammenholdes med en annen: "Hva jeg har tilegnet meg gjennom skolen, det har jeg mottatt gjennom enkelte personligheter." Da gutten var 13 år, fikk han en fremragende lærer, professor Laurenz Jelinek, i regning, matematikk og fysikk. En annen lærer, professor Georg Kosak, fikk han i geometri. Steiner skildrer ham som en genial geometriker og et usedvanlig fritt menneske, allsidig begavet og meget musikalsk. I Kosak opplevet han en lærer "som virkelig svarte til det ideal, som foresvevet meg. Ham kunne jeg bestrebe meg på å ligne. Hans undervisning var preget av usedvanlig orden og klarhet."
Allerede i 14års alderen fikk han i et bokhandlervindu se Reclams billige utgave av den store filosof lmmanuel Kants hovedverk: "Kritik der reinen Vernunft." Det kjøpte han, og da hans dag var fullt opptatt, rev han sidene hos Kant fra hverandre og heftet dem inn mellom sidene i historieboken. Historietimene kjedet ham, og på denne måte kunne han i dem istedet studere filosofi.
Den unge Steiners interesse for filosofi var ikke tilfeldig. Han bestrebet seg på "å utvikle tenkningen i seg selv slik at enhver tanke helt ut skulle være overskuelig, at ingen ubestemt følelse måtte lede den i nogensomhelst retning". Desuten ønsket han å bringe en slik tenkning i harmoni med den kristne lære. For gutten selv var jo en åndelig verden en realitet som han opplevet. For ham var det ingen motsetning mellom åndsopplevelse og erkjennelse. Han var stadig ivrig optatt av rekkevidden av den menneskelige tenkning og hvorledes den forholdt seg til naturprosessene. "Jeg følte at tenkningen kunne utvikles til en kraft, som virkelig i seg omfattet tingene og verdensprosessene." Et "stoff" som forble liggende utenfor tenkningen selv, noe som man bare "tenkte over", det var for Steiner en utålelig tanke". Det som er i tingene, det må inn i menneskenes tenkning", sa jeg stadig til meg selv."
I 1879 bestod han sin eksamen i Landesoberrealschule i WienerNeustadt. På vidnesbyrdet står det "Moden med utmerkelse." Samme år flyttet familien Steiner til Inzersdorf, en liten jernbanestasjon i nærheten av Wien, hvor Rudolf Steiner skulle fortsette sine studier på den tekniske høyskole. Han var nu 18 år gammel.
I en senere artikkel vil den viktige ungdomstiden i Wien bli skildret.

Sophus Clausen

Sitater fra: Rudolf Steiner: "Mein Lebensgang".
Rudolf Steiner Nachlassverwaltung, Dornach, Sveits.