Barndom (1861 – 1872). Kraljevec, Pottschach, Neudörfl.
0 – 11 år.

Rudolf Steiner ble født av østerrikske foreldre den 25. februar 1861 i Kraljevec, en liten landsby i daværende Ungarn, nå Kroatia. Han vokste opp i svært enkle kår og sa selv en gang at han hadde lært å kjenne på kroppen proletariatets fattigdom og sult. Han var den eldste av tre søsken – han hadde en søster og en bror. Broren var tilbakestående. Moren var et menneske av få ord, men hun pleiet deres hjem og stelte for sine barn med stor omsorg og kjærlighet. For å kunne gifte seg med sin Franziska og stifte familie hadde faren, Johann Steiner, sagt opp sin stilling som jeger og forstmann i tjeneste hos en greve og søkt ansettelse som jernbanetelegrafist ved den østerrikske Sydbane, noe som kom til å prege Rudolf Steiners oppvekst.

Da han var to år gammel, ble faren forflyttet til Pottschach jernbanestasjon ved Semmeringbanen i Nieder-Österreich etter å ha bodd et år i Mödling ved Wien. Her bodde de til han var åtte år. Han hadde de skjønneste barndomserindringer herfra. Naturen var frodig grønn og vennlig, og over de skogkledde åsene reiste de snødekte Alpefjellene seg majestetisk. Solens røde stråler på de høyeste toppene var ofte den første morgenhilsen ned til stasjonsbygningen hvor de bodde. Naturen betydde en nødvendig balanse til livet som ellers var preget av datidens tekniske vidundere – jernbanen og telegrafen. Det var ikke mange tog som passerte i løpet av en dag, men da fjerntoget fra Wien tøffet inn på stasjonen, møtte alle i landsbyen som hadde ledig tid, opp – det kunne være både skolemesteren, presten og borgermesteren, for ikke å si alle barna. Dette ga avveksling i en ellers ensformig landsbyhverdag.

Faren var fritenker og en vennlig og arbeidsom mann. Ofte arbeidet han tre dager og netter i strekk ved telegrafen før han fikk 24 timers avløsning. Men da Rudolf Steiner en dag ble beskyldt for og skulle straffes for noe landsbylærerens egen sønn hadde gjort, tok faren sønnen sporenstreks ut av skolen og forkynte at gutten aldri kom til å sette sine ben mer i den skolen. Faren ville undervise ham selv. Nå var læreren så allikevel temmelig udugelig, men det ble så som så med undervisningen hos faren også. Rudolf var mye mer interessert i telegrafi og teknikk enn i skolefag. Alt som hadde med det praktiske liv å gjøre, tiltrakk hans oppmerksomhet, og særlig hvordan jernbanetjenesten foregikk.

Ellers forteller han i sin selvbiografi fra sin tidlige barndom: Fra det øyeblikk han hadde lært å spise uten hjelp, måtte man holde nøye oppsyn med ham. Han hadde nemlig fått den oppfatning at en suppetallerken eller kopp bare skulle brukes én gang. Hver gang han hadde spist opp og ingen så det kastet han tallerkenen under bordet så den gikk i stykker, og da moren kom inn, ropte han: ”Mor, jeg er allerede ferdig!”. Han sier selv at dette ikke kunne være et uttrykk for ødeleggelseslyst, for han behandlet ellers lekene sine med pinlig omsorg. Av de lekene som fengslet ham mest var noen billedbøker med bevegelige bilder som kunne styres med snorer fra baksiden. Han kunne sitte i timevis sammen med søsteren foran disse, og slik lærte han også å lese helt av seg selv.

Da Rudolf Steiner var åtte år, flyttet familien til Neudörfl som lå nærmere Wien. Alpefjellene rykket i det fjerne, men i skogene var det bjørnebær, bringebær og jordbær, og en halvtimes gange fra Neudörfl var en brønn med friskt, kullsyreholdig kildevann. Rudolf gikk gjerne alene og plukket bær til den meget enkle kveldsmaten eller hentet kildevann til middag i sommerhalvåret. Her i disse skogene samlet landsbyens beboere, som for det meste var fattige, sitt brensel, og de hadde alltid tid til å prate når den unge ”Steiner-Rudolf” som de kalte ham, slo seg i lag med dem. De tok ikke hensyn til at han var barn, for de var for det meste selv godmodige, enfoldige sjeler, og slik fikk gutten vite så å si alt som foregikk i hvert eneste hus i landsbyen. Ellers var han som gutt nokså ensom. Av de andre barna ble han regnet som innflytter og fikk ikke være med i deres forskjellige påfunn. Han gikk mye rundt for seg selv og funderte på utallige spørsmål om alt mellom himmel og jord som han ikke fikk svar på.

Mange barn har opplevelser av oversanselig karakter. De kan fortelle at de har sett dverger eller andre vesener, kanskje engler, eller at de har levd før. For de fleste barn forsvinner slike glimt fra en annen verden etter en tid, men ikke for Rudolf Steiner. Da han var syv år hadde han en spesiell opplevelse som gjorde et uutslettelig inntrykk. Morens søster begikk selvmord. Hun bodde langt fra Neudörfl og familien Steiner fikk underretning om dette først flere dager senere. Men samtidig som dette faktisk skjedde, satt Rudolf Steiner i venterommet på Neudörfl stasjon og så det hele for sitt indre blikk. Han forsøkte å fortelle det til foreldrene, men de sa bare at han var dum. Da foreldrene fikk brev om dette noen dager senere, ble faren svært ettertenksom og moren gråt i flere dager, men de sa ikke noe om brevets innhold til Rudolf før mange år senere. Så han hadde ingen han kunne snakke med om sine indre opplevelser og lærte derfor tidlig å tie om dem.

Fra da av begynte noe han kalte ”et liv i det sjelelige”. Han levde i to verdener: Han begynte å se de usynlige vesener som levde i naturen, og han følte seg også hjemme i og tiltrukket av den praktiske tekniske verden som omgav han. Men han strevde med å plassere disse to verdener i forhold til hverandre. Drømte han eller var han våken? Eller hvor drømte han og hvor var han våken?

Da han var ni år skjedde det noe. Hos hjelpelæreren oppdaget han en geometribok som han kastet seg over. Han grublet i ukevis over trekanter og firkanter, den Pythagoréiske læresetning og over hvor parallelle linjer krysser hverandre. Her hadde han oppdaget noe som han kunne fatte med sin tenkning uten inntrykk fra den ytre sanseverden. Dette rettferdiggjorde på en måte også hans mer billedmessige indre syner. Dette ga ham en ny indre sikkerhet, og han begynte å dele verden inn i ”ting og vesener man ser” og ”ting og vesener man ikke ser”. Han sier selv at gjennom geometrien opplevde han for første gang virkelig lykke.

Hans enkle verdensbilde møtte snart datidens helt moderne verdensanskuelse. Presten kom til skolen og underviste de mest modne elevene i det kopernikanske verdensbilde. Rudolf Steiner kastet seg inn i studier av dette og tegnet i dagevis. Det førte til at han også fikk spesialundervisning av presten om sol- og måneformørkelser. Dette skulle særprege Rudolf Steiner hele hans liv – at han går helt inn i samtidens vitenskap og nye oppdagelser ved siden av sine egne indre erfaringer.

Ungdomsår (1872 – 1879). Wiener-Neustadt.
11 – 18 år.

Allerede som elleveåring begynte Rudolf Steiner på realskolen i Wiener-Neustadt. Om sommeren var det en times vei å gå, men om vinteren lå snøen ofte knedyp på den ubrøytede veien over jordene, og skoleveien var temmelig strabasiøs. Men senere så han på disse kroppslige anstrengelser i ungdomsårene som et viktig bidrag til hans gode helse i eldre år hvor alt arbeidet han tok på seg nærmest var umenneskelig. På realskolen fordypet han seg særlig i geometri og fikk best oppnåelige karakter. Han næret en dyp beundring for sin geometrilærer som klarte å formidle lærestoffet på en særlig tankeklar og gjennomsiktig måte.

På den tiden kom for første gang litteratur ut i pocketbokutgave, og Steiner klarte å spare nok penger til å kjøpe seg Kants ”Kritik der reinen Vernunft”. Ikke fordi Kant var populær på den tiden, det visste han ingenting om, men fordi han søkte svar på sine egne erkjennelsesspørsmål, noe han slett ikke fikk svar på hos Kant, men han brukte flere år på å finne ut hvorfor. Og da han hadde en særdeles kjedelig historielærer som så allikevel bare foreleste direkte ut av historieboken, limet han ett blad av Kant mellom hver side i historieboken, og brukte slik historietimene til sine Kant-studier.

For å bidra litt til å betale sine egne skolepenger, siden foreldrene hadde så dårlig råd, begynte han fra sitt femtende år av å gi hjelpeundervisning til medelever og yngre elever, noe han lærte svært mye av selv. Det var faren som hadde bestemt at han skulle begynne på realskolen for å bli jernbaneingeniør og ikke på gymnaset, men Steiner selv savnet gymnasfagene og kjøpte seg lærebøker og lærte seg latin og gresk helt på egenhånd. Dette gjorde det senere mulig for ham som student å gi gymnasiaster hjelpeundervisning i disse fag. Som attenåring avsluttet han realskolen med vitnemålet ”Modenhet med utmerkelse” (Reife mit Auszeichnung).

Wien (1879 – 1890).
18 – 29 år.

For at Rudolf Steiner skulle kunne begynne på den tekniske høyskolen i Wien lot faren seg forflytte til Inzersdorf – et trøstesløst sted i utkanten av Wien. Dette var høsten 1879. Steiner var da 18 år. Her studerte han matematikk, fysikk, analytisk mekanikk, zoologi, mineralogi, kjemi, botanikk, geologi, litteraturhistorie og statsrett. Han studerte alle fag samvittighetsfullt og fikk svært gode karakterer, men uten stor begeistring. Han opplevde lærerne stort sett som kjedelige, og hans store interesse var filosofi som han også studerte ved siden av de andre fagene. Men én lærer fikk stor betydning for ham. Det var Karl Julius Schröer. Han var da 54 år og professor i tysk litteratur. Han var dialektforsker, og det var han som oppdaget julespillene fra Oberufer som nå spilles i steinerskoler og andre sammenhenger rundt omkring i verden. Dessuten var han Goethe-forsker og skildret med begeistring hvordan Goethe revolusjonerte hele det tyske åndsliv på 1700-tallet. Hans foredragsform vekket varme og begeistring hos den 18 år gamle Rudolf Steiner, og for ham ble Goethes betydning og storhet en åpenbaring. Schröer på sin side fikk snart øynene opp for den begavete studenten og de ble gode venner. Steiner var ofte med ham hjem og lyttet med stor interesse til alt han hadde å fortelle, og han gikk aldri derifra uten en ny bok i hånden som han fikk låne. På fridagene og om nettene leste han seg gjennom store deler av den klassiske og romantiske verdenslitteratur.

Gjennom all sin lesning bar han med seg spørsmålet om jegets gåte. I lang tid grunnet han over en setning av Schelling som oversatt lyder omtrent slik: ”I oss alle bor en hemmelig, vidunderlig evne til å trekke oss tilbake fra tidens veksling inn i vårt innerste selv, avkledd alt som kommer til oss utenfra, for der i uforanderlig form å skue det evige i oss.”. Dette hadde Steiner lenge ant, men i løpet av en våkenatt hvor han tumlet med mange filosofiske spørsmål ble dette til visshet for ham. Han beskrev det som en oppvåkning. En oppvåkning i sin egen indre tankeproduserende virksomhet. Man ser altså ikke sitt eget jeg, men man opplever det i det man er produktiv i største våkenhet og tankeklarhet. Og bare en slik høy grad av bevissthet kan bli utgangspunkt for virkelig erkjennelse. Men erkjennelse er ikke bare tankearbeid. Sanseinntrykkene fra naturen må komme til fra den ytre verden. Et nytt bekjentskap kom Steiner til hjelp. På sine togturer inn til Wien ble han kjent med en urtesamler, Felix Koguzki. Han var en enkel mann uten utdannelse, men han hadde stor viten om naturens hemmeligheter. Slik fikk Steiner for første gang bekreftet mye av det han selv hadde sett, men som han ikke kunne tale om. Steiner sier om ham: ”På ryggen bar han sine bunter med legeurter, men i sitt hjerte bar han resultatene han hadde vunnet fra naturens åndelighet gjennom sin urtesamling.” Men dette var ifølge Steiner en instinktiv viten fra fortiden. Steiner søkte ikke dette. Han ville finne en vei fra det selvbevisste jeg til forståelse av naturen.

Da han var tjueen år gammel traff Rudolf Steiner en åndelig lærer som man ikke vet noe om. Her tier Steiner. Men han ble henvist til erfaringens vei. Ikke til mystikkens. Det ble klart for ham at i like stor grad som det er påkrevd med en fordypelse av tenkningen, er det også nødvendig med en fordypelse i sanseverdenens erfaringsområde.

Steiner tok liten del i den store selskapelighet i datidens Wien. Man må forestille seg ball med Strauss’ feiende flotte wienervalser. Men Steiner elsket klassisk musikk og var ofte på konserter. Han overvar mange parlamentariske debatter fra galleriet i det østerrikske deputérkammer og overhus. Ellers vanket han i forskjellige kretser av mennesker i Wien. Han kom også i berøring med en gruppe teosofer, men etter noen måneder karakteriserte han det de sto for som mystisisme og åndssvekkelse. Han tok sterkt avstand fra det og vendte tilbake til sin frihetsfilosofi.

Men to viktige oppgaver må nevnes fra hans tid i Wien:

Hans gode venn og lærer Schröer holdt på med en utgivelse av Goethes dramaer til det store samleverket Kürschners Deutsche Nationalliteratur, og han visste at Kürschner var på leting etter en som kunne bearbeide Goethes naturvitenskapelige skrifter. Schröer kom på den dristige tanke å foreslå den da tjueen år gamle Steiner til denne oppgaven, og Kürschner gikk med på det hvis Schröer forpliktet seg til å være veileder for ham. Steiner kastet seg over oppgaven med stor iver, og da dette bindet kom ut i 1884, høstet han stort bifall fra datidens lærde. I forbindelse med Goethe-arbeidet skrev han boken ”Grunnlinjer til en erkjennelsesteori for Goethes verdensanskuelse” (1886), et tidligverk som inneholder, som kime, hele hans senere verk i en svært knapp og tankeklar form.

Den andre viktige oppgaven i denne tiden oppsto ved at han ikke lenger fikk noe stipend, siden han hadde sluttet ved den tekniske høyskolen i 1883 og måtte tjene til livets opphold. Hans håp om en karriere etter sitt vellykkede Goethe-arbeid ble ikke oppfylt og han begynte som privatlærer hos familien Specht. Han skulle undervise familiens fire gutter hvor den yngste var familiens store bekymring. Han ble regnet som unormal, hadde ”vannhode” (hydroencephalopati), og man tvilte på om han var i stand til å oppta lærdom. Steiner foreslo å overta det hele og fulle ansvar for guttens oppdragelse og utdannelse, og fikk foreldrenes tillit til det. Steiner vant snart guttens hengivelse og kunne begynne med en ytterst forsiktig undervisning. Han måtte økonomisere med guttens sparsomme krefter, og måtte ofte forberede seg i to timer for en halv times undervisning, for å konsentrere undervisningsstoffet på en slik måte at gutten kunne oppta det med størst mulig intensitet på kortest mulig tid med minst mulig kroppslig og åndelig anstrengelse. Etter hvert klarte gutten å ta igjen hele folkeskolepensumet og gjennomførte gymnaset på vanlig måte, men med Rudolf Steiner ved sin side. Siden studerte han medisin og ble lege. Han ble også helbredet for sitt ”vannhode”. Steiner sier: ”Gjennom denne oppgaven fikk jeg innblikk i sammenhengen mellom det åndelig-sjelelige og det fysiske menneske. Her gjennomgikk jeg mitt egentlige studium i fysiologi og psykologi.” Han oppdaget at undervisning må bli en kunst som har sitt grunnlag i virkelig menneskeerkjennelse.

Weimar (1890 – 1897).
29 – 36 år.

Gjennom Schröer ble ledelsen ved Goethe og Schiller-arkivet i Weimar gjort oppmerksom på Steiner, og han ble invitert til å bli medarbeider ved den store såkalte Sophien-utgave av Goethes samlede verker. Steiner ble også her tildelt arbeidet med de naturvitenskapelige skrifter, og høsten 1890 flyttet han til Weimar. Etter sitt første møte med Weimar var han full av begeistring og følte seg på historisk grunn hvor store skikkelser som Goethe, Schiller og Luther hadde levet og arbeidet.

Men hans arbeidsgiver i arkivet, Bernhard Suphan, var en fryktelig pedant og Steiner merket snart hvilket uendelig og møysommelig arbeid han hadde tatt på seg. Han betraktet arbeidet etter hvert som en ren byrde, og uttalte etter fem år at i det øyeblikk han dro dit var han forrådt og solgt. Han anså årene der som tapte år. Når han senere i livet så tilbake på Weimar-tiden, hadde han likevel forandret synet noe, for han hadde mye å takke tallrike menneskemøter i Weimar. Vennskapet med malere, musikere, skuespillere, lærde, medisinere og politikere førte ham inn i datidens moderne åndsliv. Han møtte den tyske darwinist Ernst Haeckel og Friedrich Nietzsche, som begge gjorde et sterkt inntrykk på ham.

I 1891, 30 år gammel, avleverte han sin doktoravhandling ved Universitetet i Rostock og fikk den antatt. Hans tema var ”Erkjennelsesteoriens grunnspørsmål med spesielt henblikk på Fichtes vitenskapslære”. Så fulgte flere bokutgivelser: ”Sannhet og vitenskap” (1892) og ”Frihetens filosofi” (1894) som er et av hans hovedverk og som inneholder hans senere antroposofi i en ren filosofisk form. I et nøtteskall kunne man si at friheten består i, gjennom en utvikling og belivelse av tenkningen, å utvikle det han kaller en moralsk fantasi, det vil si å ville det som øyeblikket krever av en og som man har erkjent som riktig, i ren kjærlighet til selve handlingen, uavhengig av lyst og ulyst. Etter møtet med Nietzsche skrev han boken ”Nietzsche, en kjemper mot sin tid” (1895). I 1897 kom så ”Goethes verdensanskuelse”.

Fra tiden i Weimar må også nevnes Anna Eunike. Steiner leide rom hos henne, men det utviklet seg snart et nært vennskap. Mannen hennes var nylig død, hun var blitt alene med fem barn og hun trengte hjelp til deres oppdragelse. Hun gav Steiner et virkelig hjem i denne vanskelige tiden.

  
Berlin (1897 – ca. 1914 *).
36 – 53 år *.
*(Varigheten av oppholdet i Berlin er vanskelig å angi bestemt, da overgangen til å bosette seg i Dornach skjedde gradvis, og ble fremskyndet ved byggingen av det første Goetheanum og utbruddet av 1. verdenskrig. Bopelen i Berlin ble beholdt helt til 1923.)

Da Steiner var ferdig med arbeidet i Weimar og måtte se seg om etter nye oppgaver, overtok han utgivelsen av uketidsskriftet ”Magasin for litteratur” og ”Dramaturgiske blad” i Berlin i 1897. Da flyttet Anna Eunike dit først og i 1899 inngikk de et borgerlig ekteskap. Her fikk han oppleve metropolen Berlin med sin virvelstrøm av kulturelle begivenheter, og han kastet seg ut i Berlins kulturliv sammen med bohemer, kunstnere og litterater, som omhyggelig ble unngått av de mer offisielle kretser. Han deltok i ”Det frie litterære samfunn”, ”Giordano Bruno-forbundet” og ”Die Kommenden”. Dessuten var han medarbeider ved ”Den frie høyskole”, en forløper for folkehøyskolene. Han hadde en stor forkjærlighet for teater, forsømte aldri en teaterpremiere og iscenesatte selv krevende dramatiske stykker for ”Det dramatiske selskap”. Han ble regnet med i datidens kulturliv.

Noe av det viktigste i denne første tiden i Berlin var nok hans undervisning ved ”Arbeiter-Bildungsschule” (1899 – 1904) som var grunnlagt av Walther Liebknecht. Han ba først Steiner om å overta historieundervisningen og Steiner så det som en fin oppgave å få undervise voksne menn og kvinner fra arbeiderstanden. Han hadde suksess fra første time og hans forelesninger var de best besøkte. Etter hvert kom flere temaer til. Man må tenke seg: på den tiden arbeidet man 10 – 12 timer om dagen og forelesningene kunne vare fra klokken ni om kvelden til både elleve og tolv noen ganger. Ofte var det mer enn 200 om gangen som kom for å høre ham. Han holdt foredrag også i andre offentlige sammenhenger og skrev artikler ved siden av at han måtte skrive det meste av stoffet selv til sine to tidsskrifter. Han hadde en utrolig arbeidskapasitet og klarte å holde hodet over vannet økonomisk. Men det ble etter hvert klart for ham at han oppnådde lite av sitt egentlige anliggende i forhold til alt arbeidet. Han følte seg ikke forstått til tross for den store interessen for ham. Så i 1900, 39 år gammel, solgte han tidsskriftene og sto økonomisk på bar bakke.

Da fikk han samme høst plutselig en forespørsel fra grev og grevinne Brockdorff om å holde et foredrag i det teosofiske bibliotek om Nietzsche. Hans skepsis til teosofene fra Wiener-tiden var stor, men han innlot seg på det og merket at det blant tilhørerne var personer med en sterk interesse for den åndelige verden. For første gang opplevde han at det var mulig å tale direkte ut fra sine indre åndelige opplevelser. I denne kretsen befant seg også Marie von Sivers som skulle bli Rudolf Steiners nærmeste medarbeider og livsledsager. Hun var både praktisk og kunstnerisk anlagt med en stor arbeidskapasitet, og det ble hennes livsoppgave å ledsage Rudolf Steiner i arbeidet med antroposofien fra 1902 til hans død i 1925. De giftet seg i 1914. Anna Eunike-Steiner var død i 1911 og hadde i 1904 flyttet fra deres felles bolig i Motzstrasse 17, hvor flere teosofer hadde sitt tilholdssted.

Ulikhetene mellom teosofene og Rudolf Steiner var tydelige fra første stund. Teosofene talte ut fra gammel østlig indisk visdom, mens Steiner kun uttalte det han selv hadde erfart. Da han ble spurt om å bli generalsekretær for den tyske seksjon av det Teosofiske selskap, som ble grunnlagt høsten 1902, var det meget nølende og under betingelse av at han ville gjøre det på sin måte, at han sa ja. En annen forutsetning var at Marie von Sivers var villig til å bli hans nærmeste medarbeider. Hun organiserte fra denne tid alt det praktiske ved seksjonsarbeidet og også alle hans foredragsreiser. De utga tidsskriftet ”Lucifer” (Lysbæreren), senere ”Lucifer-Gnosis”, og sammen klistret de adresselapper og frimerker og bar forsendelsen i en vaskekurv til postkontoret. ”Antroposofi” var allerede på denne tid et begrep for Rudolf Steiner. I Lucifer-Gnosis kom bl.a. hele verket ”Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener” først ut som føljetong. Samtidig som Steiner arbeidet i det Teosofiske selskap fortsatte han å holde rekker av offentlige foredrag for store tilhørerskarer i Arkitektenes hus og andre steder i Berlin. Etter hvert ble motsetningene til teosofene så store at Steiner følte seg tvunget til å uttale seg på krasseste måte – noe som førte til at det tyske selskapet ble utestengt. De av medlemmene som fulgte Steiner, grunnla da det Antroposofiske Selskap, som ikke lenger hadde noe med teosofene å gjøre, i Berlin 1913. Da var Rudolf Steiner 52 år gammel.

I flere tiår hadde Rudolf Steiner beskjeftiget seg med tanker som skulle bli innholdet i antroposofien. Dette kom til uttrykk bl.a. i bøkene "Teosofi" (1904) og "Vitenskapen om det skjulte" (1910). Fra 1906 begynte hans omfattende foredragsvirksomhet med antroposofiske temaer også utenfor Berlin. Han holdt rekker av foredragssykler, mange med et kristologisk innhold, i flere land – også i England og Skandinavia. Han var hele åtte ganger i Norge og holdt foredrag, blant annet ved Universitetet i Oslo. Foredragene hans ble etter hvert stenografert slik at de senere kunne komme som bokutgivelser. Marie von Sivers grunnla, sammen med Johanna Mücke, ”Det filosofisk-teosofiske forlag”, senere endret til "Det filosofisk-antroposofiske forlag", etter hjemkomsten fra Norge i 1908, slik at det ble mulig å utgi Steiners foredragsrekker og hovedverk på eget forlag.  

Antroposofi, kunst og sosiale spørsmål. Dornach (1913 – 1925).

Rudolf Steiner så etter hvert at det antroposofiske erkjennelsesstoff trengte å belives kunstnerisk for å kunne tale til hele mennesket, også til den sjelelige opplevelse, og ikke bare til intellektet. Marie von Sivers hadde avbrutt en lysende karriere som skuespiller for å vie seg helt til arbeidet med antroposofien. Hun hadde en spesiell begavelse for resitasjon og skuespillerkunst. Hun belivet foredragskveldene med resitasjon, og sammen utviklet hun og Rudolf Steiner en ny tilnærming til språket gjennom den såkalte språkforming. Berlin var språkets og intellektets by. I München levet et sterkt kunstnerisk element og mange malere har gjennom tidene søkt hit. Både Vassilij Kandinskij og Alexei von Jawlensky hørte her Steiners foredrag og søkte personlig råd hos ham. Kandinskij skrev siden boken ”Om det åndelige i kunsten”.

Fra 1910 til 1913 skrev Steiner hvert år et nytt mysteriedrama som i følge ham selv inneholdt den antroposofiske menneskeerkjennelse i kunstnerisk form. Behovet oppsto for et bygg som i sin utforming skulle være et uttrykk for det samme innhold. Etter et forgjeves forsøk på å få dette til i München ble grunnstenen lagt til det første Goetheanum 20. september 1913 i Dornach utenfor Basel, Sveits. Dornach ligger på et høydedrag som hører til Jurafjellene. Herfra ser man utover et vidt landskap med Basel nede i den vide dalsenkningen. Høydedragene mot nord er allerede Tyskland og høydene i vest Frankrike. Dette byggverket er en hel historie for seg. Her samlet kunstnere og antroposofisk interesserte fra over 20 nasjoner seg for å hjelpe til med oppførelsen av bygget. Under kummerlige forhold ble det arbeidet med stor entusiasme. Det var et stort bygg. Salen rommet mellom 900 og 1000 tilskuere. Bygget var reist på en sokkel av betong. Veggene var helt og holdent av stavlimet tre og alle veggflater var bearbeidet og formet skulpturelt. Et utrolig slit og møysommelig arbeid under ledelse av Rudolf Steiner lå bak. De tredelte vinduene i salen var av tykt, farget glass hvor motivene var slipt inn med de helt nye carborundum-slipeskivene som ikke var kommet til Europa ennå, men måtte bestilles fra Amerika. Steiner tok i bruk de nyeste teknikkene i sin tid. Det gjaldt også det 2. Goetheanum som også er skulpturelt utformet, men da helt i betong. Om dagen falt lyset fra de forskjelligfargede vinduene inn på søylene i salen som var utformet i forskjellige treslag alt etter sin karakter. Det oppsto et spill i hele rommet av farget lys og fargede skygger. Beskrivelser gir uttrykk for en nærmest vidunderlig opplevelse ved å komme inn i denne salen. Utvendig ble bygget avsluttet oventil av to kupler som delvis var skjøvet inn i hverandre, en stor over tilskuerrommet og en liten over scenen. Kuplene var dekket av sølvskimrende Vosse-skifer som Steiner selv var blitt oppmerksom på under en foredragsreise til Bergen. Innvendig hadde begge kuplene motiver malt med plantefarger som ble eksperimentert frem på grunnlag av gamle resepter etter Steiners anvisninger i et eget laboratorium ved Goetheanum. Disse var mer levende i sin fargevirkning enn de vanlige olje- og mineralfargene.

Allerede året etter grunnstensnedleggelsen brøt 1. verdenskrig ut i 1914. Sveits ble forskånet for krigshandlinger og byggingen kunne fortsette til drønnene fra kanonene i Vogesene. Men arbeidsstokken ble kraftig redusert, da mange av de mannlige medarbeiderne ble kalt til krigstjeneste i sine respektive land, og byggeprosessen ble kraftig forsinket. I Dornach var de venner selv om diskusjonene kunne gå heftig, mens de i krigen kunne kjempe på hver sin side av frontlinjene. Bygget i Dornach skulle stå til rådighet for et hvert menneske, uavhengig av nasjonalitet, religion eller livssyn. Det ble kvinnene som drev arbeidet videre gjennom krigsårene. Gjennom dette arbeidet ga Steiner også de bildende kunstarter: arkitektur, skulptur og maleri, nye impulser. Men det helt nye i kunsten var eurytmien som fikk sin spede begynnelse i 1912 gjennom Lory Maier-Smits og som helt og holdent har sitt utspring i Steiners åndsvitenskap, antroposofien. I det første Goetheanum i Dornach ble alle kunstarter vevet sammen til en helhetsopplevelse ved oppførelsen av mysteriedramaene, hvor også musikken og eurytmien hadde sine funksjoner. Ideen om helhetskunstverket levde også hos andre i samtiden – hos Walter Gropius og Bauhaus-gruppen, men her som kubisme og funksjonalisme. Steiner ønsket å skape levende, organiske former helt ut fra en ren kunstnerisk formfølelse.  

Da krigen gikk til ende, kunne Rudolf Steiner ta opp igjen sin foredragsvirksomhet i inn- og utland. I tillegg holdt han stadig foredrag for arbeiderne ved Goetheanum. Etter forespørsel fra en gruppe politisk interesserte antroposofer utviklet Steiner ideen om samfunnet som en tregrenet organisme hvor kulturliv, rettsliv og næringsliv kan innrettes som selvforvaltende områder med hvert sitt ideal å styre mot: frihet i kulturlivet, likhet i rettslivet, brorskap i næringslivet. Da kan hvert samfunnsområde komme til full utfoldelse og bidra med sitt beste i samspill med de to andre. Et slikt samfunn ville åpne for individenes aktive deltakelse og skulle korrespondere med menneskets tredelte skikkelse som han hadde arbeidet seg frem til en anskuelse av gjennom mange år. Tregreningstanken fant ikke tilstrekkelig gjenklang på den tiden til å få noen praktisk-politisk virkning.

Men i 1919, da han var 58 år, fikk Steiner en forespørsel som traff ham i hans innerste anliggende: å skape en skole som bygget på en antroposofisk menneskekunnskap. Emil Molt var antroposof og direktør for Waldorf-Astoria sigarettfabrikk i Stuttgart. Han hadde stor omsorg for sine arbeidere og tok ansvar for deres ve og vel på flere måter. Han hadde tidligere hatt en impuls til å fornye skolesystemet på bred basis, men dette forsøket mislyktes. Da han så hørte Steiner uttale følgende: ”Først må vi, med de pengene vi ennå har, grunnlegge frie skoler for å lære menneskene det de virkelig trenger,” da tok han opp den tråden og ville skape en slik skole for sine arbeideres barn. Steiner var straks villig til å sette i gang. De fant en gruppe mennesker som var villige til å gå inn i dette nybrottsarbeidet som lærere, og Steiner trådte inn som skolens leder og holdt kurs for dem. I den grad det var mulig deltok han med råd på lærermøtene og var ofte også med i undervisningen. Kravene til lærerne var enorme. De hadde jo da intet forbilde for den nye undervisningsformen. Alt måtte opparbeides og utvikles fra grunnen av. Men skolen ble en suksess. Fra 1919 til 1923 steg elevtallet fra 256 til 784. I dag finnes det over 1000 steinerskoler rundt omkring i verden, over 30 bare i Norge. Mens de er kjent for sin pedagogikk, er det mindre kjent at steinerskolen også har en sosial målsetting: å representere ideen om et fritt åndsliv.

Også medisinen var et indre anliggende for Rudolf Steiner. Han avviste ikke skolemedisinen, men ville befrukte og utvide den ut fra antroposofisk menneskekunnskap. I 1920 holdt han et medisinerkurs med 20 foredrag for 33 leger. I samme år kom Ita Wegman til Dornach og grunnla Lucas-klinikken i nabolandsbyen Arlesheim. Hun ble en nær medarbeider av Rudolf Steiner og senere leder av den medisinske seksjonen ved Goetheanum.

Gjennom den store foredragsvirksomheten var både Rudolf Steiner og antroposofien blitt kjent i offentligheten. Ofte strømmet hundrevis av mennesker til for å høre ham. Men suksess avler ofte også motstandere. Og flere angrep av forskjellig karakter ble rettet mot ham. Etter Vest - Øst kongressen i Wien i 1922, som var en offentlig kongress med flere tusen deltakere og som ble kronen på en lang foredragsturne gjennom Europas største byer, var Steiner temmelig utslitt, og han var også klar over at motstanden ville tilta.
Natten til 1. januar 1923, da Steiner var 62 år, brant Goetheanum ned til grunnen. Brannen hadde fått utvikle seg i mellomrommet mellom ytre og indre vegg før den ble oppdaget, og bygget sto ikke til å redde. Brannen var påsatt. Bygget var etter 10 års iherdig arbeid nesten ferdig og var tatt i bruk, men ”sluttstenen” var ennå ikke på plass. Det var en 10 m høy treskulptur som skulle stå bakerst på scenen og som Steiner selv utformet sammen med billedhuggeren Edith Maryon. Treskulpturen befant seg ennå i snekkerverkstedet og var nesten det eneste som ble reddet fra flammene. Rudolf Steiner selv var så inderlig forbundet med det første Goetheanum at han mistet mye av sine livskrefter ved brannen. Hans lette rytmiske gange ble nå tung og møysommelig, og etter hvert ble han også syk. Men ikke desto mindre var hans siste leveår arbeidsmessig sett mer intense enn noensinne. Allerede dagen etter brannen holdt han det angitte foredraget som planlagt, men da i snekkerverkstedet istedenfor i salen.

Julen 1923, altså et år etter brannen, nygrunnla han det Allmenne Antroposofiske Selskap (verdensselskapet) med seg selv som formann. Slik forbandt han seg helt med selskapet, og han valgte selv sine nærmeste medarbeidere for å konsolidere arbeidet. I statuttene sto det at selskapet skulle stå fjernt fra alt sekterisk og at all dogmatikk skulle være utelukket fra selskapet. Det skulle være åpent for et hvert menneske, uansett nasjonalitet, stand, religion, vitenskapelig eller kunstnerisk overbevisning, og ser politikken som liggende utenfor sin oppgave.

Steiner ga nå en rekke foredrag om menneskenes gjentatte jordeliv og skjebne (karma-foredragene), som er sentrale temaer i antroposofien, og talte i denne sammenheng om kjente historiske skikkelser. Han holdt kurs for en gruppe unge teologer som ønsket å fornye den kirkelige kultus. Gjennom sitt landbrukskurs utarbeidet han grunnlaget for et biologisk-dynamiske jordbruk. Han holdt det helsepedagogiske kurs, og han reiste fortsatt rundt og holdt foredrag. I tillegg arbeidet han med planene for gjenoppbyggingen av Goetheanum. I begynnelsen av september 1924 kom Steiner helt utslitt hjem til Dornach fra en tre uker lang foredragsreise. Der ventet over tusen mennesker på fortsettelsen av kursene for skuespillere, teologer og leger. Steiner samlet sine krefter og kursene ble holdt. Men hans gange ble stadig tyngre og for første(!) gang måtte han melde avbud til et foredrag. 28. september holdt han sin siste offentlige tale som han måtte avbryte etter 20 minutter. Det var ikke foredragene som tok hans krefter, men de ca. 400 kursdeltakerne som lesset sine små og store bekymringer på ham mellom foredragene.

Etter dette var han seks måneder sengeliggende. Han lå i atelieret hvor han hadde formet den store Kristus-skulpturen, ”Menneskehetsrepresentanten” som han kalte den, og hvor han tidligere hadde tatt i mot utallige besøkende. I disse månedene skrev han sin selvbiografi. Og ukentlig skrev han de såkalte ”Brev til medlemmene” som ble trykket i medlemsbladet. Fortsatt tok han livlig del i alt som skjedde og han ville gjerne ha arbeidet videre på den innvendige modellen til det nye Goetheanum. Men det oversteg hans fysiske krefter, derfor forelå bare modellen for bygget utvendig. Ita Wegman pleiet ham hele den siste tiden, og om morgenen den 30. mars 1925 døde han, 64 år gammel. Da var allerede byggingen av det nye Goetheanum kommet i gang, og til det siste gledet han seg over å høre hammerslagene fra byggeplassen.

Etterord.

I tillegg til den store salen huser det andre Goetheanum og andre bygninger på området Den frie høyskole for åndsvitenskap. Den er delt i forskjellige seksjoner: en allmenn antroposofisk seksjon, en pedagogisk, en naturvitenskapelig, en matematisk-astronomisk, en sosialvitenskapelig og en medisinsk seksjon; videre en seksjon for landbruk, for bildende kunst, seksjon for musiske og talende kunstarter, seksjon for "skjønne vitenskaper" og en ungdomsseksjon. Høyskolen ønsker å fungere som et inspirasjonssentrum for alle de praktiske virksomheter rundt omkring i verden som springer ut fra antroposofien. Her drives forskning, det gis ut bøker og arrangeres kongresser hvor mennesker som kommer fra forskjellige kulturområder kan møtes for å belyse brennende spørsmål i vår tid.

Hvordan var det mulig for Rudolf Steiner å ha en slik enorm viten på så mange forskjellige områder? Han hadde en veldig detaljkunnskap, så enten han talte til bønder om jordbruk, til birøktere om bier eller til leger om medisin så fattet de tillit til ham fordi han visste mer om faget enn de selv og kunne utfylle og belyse fra nye synsvinkler deres viten. Han hadde en stor begavelse for å se helheten, derfor kunne vesentlige detaljer føye seg inn uten at han behøvde å fortape seg i det uvesentlige, og viktige detaljer er lettere å huske når man ser deres betydning i den store sammenhengen. Han hadde et strengt vitenskapelig forhold til sin egen skuen. Han sto helt inne i sin samtids vitenskap og stilte de samme strenge krav til sin åndsvitenskap. I flere tilfeller har han kunnet angi detaljer som den vanlige vitenskap først senere har kommet frem til. Gjennom sin åndsvitenskap kunne Rudolf Steiner i 1906 fastslå at komethalene inneholder cyan-forbindelser. Dette ble bekreftet fire år senere gjennom spektralanalysen. Et annet eksempel er at han i et foredrag om ernæring fremsatte det hypotetiske tilfelle at hvis så utpregede planteetere som kyr skulle bli foret med kjøtt, ville de utvikle en sykdom som ville gjøre dem rasende og gale, altså en sammenheng mellom kjøttbenmel og kugalskap eller B.S.E. I England kom det frem i 1996 både i aviser og fjernsyn at Rudolf Steiner hadde forutsett denne sykdommen.

Rudolf Steiner arbeidet helt metodisk. I følge Steiner har et hvert menneske i seg slumrende evner til en høyere erkjennelse. Han har utviklet en øvelsesvei for å vekke slike evner. Dette er en møysommelig vei som er tilpasset vår vestlige kultur. I motsetning til forskjellige østerlandske meditasjonsskoler tar Rudolf Steiner utgangspunkt i en forsterket tenkning, og på hvert eneste trinn er den våkne, klare jeg-bevissthet en forutsetning.

Sammenfattende kan man si at Rudolf Steiners antroposofi er utviklet gjennom tre stadier:

Først fant den sitt uttrykk gjennom alle hans skrifter og foredrag. Altså gjennom tenkningen.

Gjennom mysteriedramaene, byggingen av det første Goetheanum og eurytmien fant antroposofien et helt nytt kunstnerisk uttrykk og har slik impulsert alle kunstartene. Kunsten taler mer til en følende erkjennelse. Til opplevelsen.

Fra Steiners siste leveår har antroposofien impulsert en rekke praktiske virksomheter: steinerskoler og -barnehager, antroposofisk medisin, bio-dynamisk landbruk, helsepedagogikk osv. Antroposofien er gjort fruktbar også i viljessfæren, i handlingsområdet.