RUDOLF STEINERS STUDIETID I WIEN
Felix Koguzki og Karl Julius Schröer

Rudolf Steiner, ca.18 år gammel

I forrige nummer av LIBRA ble Rudolf Steiners barndom og ungdom skildret frem til hans 18. år. Han avsluttet sin skolegang i den høyere realskole i Wien-Neustadt i året 1879 med en fremragende eksamen. Familien Steiner flyttet da til Inzersdorf, en liten jernbanestasjon ganske nær Wien. Dermed innfridde jernbaneselskapet et gammelt løfte til Johann Steiner. Forflytningen gjorde det mulig at sønnen kunne begynne på den tekniske høyskole i Wien. Dessuten fikk gutten som sønn av en jernbanemann et stipendium på 300 gylden i året. Uten dette stipendium ville et studium på høyskolen ikke vært økonomisk mulig. Men likevel var den unge student nødt til å tjene noe ekstra ved å gi privatundervisning.
Stasjonen Inzersdorf lå ensomt til i en uskjønn egn. Kontrasten ble påtagelig til den vakre natur som gutten hittil hadde vært omgitt av og levet harmonisk i pakt med. I tre år skulle familien leve i disse triste omgivelser. Og nettopp her skulle den unge Rudolf Steiner i hård erkjennelseskamp arbeide seg frem til innsikt i spørsmålet om det menneskelige jegs virksomhet. I "Mein Lebensgang" skriver Steiner:
"Når jeget er virksomt og selv anskuer denne virksomhet, da har man umiddelbart noe åndelig i bevisstheten."
Det var viktig for Steiner å kunne uttrykke dette syn i klare, overskuelige begreper:
"For å løse denne oppgave holdt jeg meg til Fichtes "Videnskapslære". Men jeg hadde likevel mine egne synspunkter. Og så tok jeg "Videnskapslæren" for meg side for side og skrev den om. Det ble et langt manuskript. Før hadde jeg anstrengt meg for å finne begreper for fenomenene i naturen, slik at man kunne komme frem til et begrep om "jeget". Nu ville jeg omvendt, ut fra jeget, trenge inn i naturens tilblivelse. Ånd og natur stod den gang for min sjel i sin fulle motsetning. Jeg visste at det fantes en verden av åndelige vesener. At "jeget", som selv er ånd, lever i en verden av ånder, var for meg umiddelbar anskuelse. Men naturen ville ikke inn i denne åndsverden."
Steiner arbeidet ikke bare med Fichte. Han fant det på ny nødvendig å beskjeftige seg mere inngående med Kant. "Jeg arbeidet nu stadig mere bevisst med å utforme i tanker den umiddelbare anskuelse som jeg hadde av den åndelige verden."
Med slike filosofiske studier tilbragte den ennu ikke 19 år gamle Rudolf Steiner sommermånedene inntil høsten kom. Da ble han, i 1879, immatrikulert på Wiens tekniske høyskole. Han valgte et studium som ville kvalifisere ham til realskolelærer. Det første året gjennomgikk han, med utmerkede resultater, matematikk, analytisk geometri, botanikk, zoologi, mineralogi, geologi, kjemisk fysikk, statsrett. Dessuten dikterkunstens historie, skriftlige øvelser i dikterkunst og øvelser i kunsten å holde foredrag. I disse tre humanistiske fag fikk han som lærer professor Carl Julius Schrøer, et menneske som skulle komme til å bety usedvanlig meget for ham på hans livsvei.
Ved siden av pensum fortsatte Steiner sine filosofiske studier og hørte forelesninger av de to kjente filosofer, Robert Zimmermann og Franz Brentano. Den unge Steiner følte seg forpliktet til å søke sannheten gjennom filosofien. Han var dessuten overbevist om at han ikke ville kunne komme i et riktig forhold til naturvitenskapens resultater og til matematikken, som han jo skulle studere, hvis han ikke kunne bringe deres resultater på et sikkert filosofisk grunnlag. "Men jeg skuet likevel en åndelig verden som virkelighet. Hos hvert menneske åpenbarte det seg for meg helt anskuelig en åndelig individualitet. Den kommer bare til syne gjennom den fysiske virkelighet, og menneskets handlinger i den fysiske verden. Den forener seg med den fysiske kime som stammer fra foreldrene."
Det er karakteristisk for Rudolf Steiner at han i så høy grad stillet seg positivt til andres åndsarbeide. Han lyttet gjerne til f.eks. Zimmermanns og Brentanos synspunkter, som ofte var motsatt hans egne. "Den filosofi jeg lærte å kjenne hos andre, kunne ikke finne veien til en åndelig verden, og dette gjorde det ikke lett for mitt sjelsliv. Ut fra de vanskeligheter jeg på denne måte opplevet, begynte det å danne seg hos meg en form for "erkjennelses-teori". Livet i tenkningen, sa jeg efterhvert til meg selv, er en avglans som stråler inn i det fysiske menneske av det sjelen opplever i den åndelige verden. Å oppleve tanker, betød for meg å leve i en virkelighet som kan erfares med slik absolutt sikkerhet, at man ikke kan våge å betvile den. Sansenes verden syntes meg ikke så rik på opplevelser. Den er der, men man griper den ikke på samme måte som tanken. I eller bak sanseverdenen kan det skjule seg noe, som er vesentlig, og som vi ikke kjenner. Men mennesket er likevel stillet inn i sanseverdenen. Da oppstod spørsmålet: er denne verden en full virkelighet?" Å tenke igjennom slike sentrale erkjennelsesspørsmål, utgjorde en viktig del av Steiners indre liv, slik han har skildret Wiener-tiden i "Mein Lebensgang". Dette erkjenneisarbeide førte til et inngående studium av Hegels tanker, som lå mere på linje med hans egne, selv om heller ikke Hegel trenger frem til en anskuelse av en konkret åndelig verden.

Urtesamleren Felix

Felix Koguzki

Kort tid efter at den unge Rudolf Steiner hadde begynt sine studier ved høyskolen, møtte han et menneske som skulle få stor betydning for ham. Det kan være interessant å merke seg at dette møte knapt hadde kunnet finne sted, hvis Steiner i denne tid ikke hadde bodd nettopp i Inzersdorf.
Det gikk en lokalbane fra Inzersdorf til Wien, som også stanset på enkelte småstasjoner, deriblant Trumau. Og der steg nu en dag en original på toget. Steiner skriver om dette møte:
"Da skjedde det at jeg ble kjent med en enkel mann av folket. Han reiste hver uke med det samme tog til Wien som jeg. Han samlet urter og helseplanter på landet og solgte dem i Wien til apoteker. Vi ble venner. Med ham kunne man tale om den åndelige verden, som med en som hadde erfaring. Han var en inderlig, from personlighet. Skolelærdom hadde han ikke. Riktignok hadde han lest mange okkulte bøker, men denne lektyre hadde ingen innflytelse på det han sa. Hans sjeleliv bar en helt elementær, skapende visdom i seg. Man fornemmet snart at han bare leste disse bøker fordi han ønsket å finne hos andre hva han selv visste. Bøkene tilfredsstillet ham ikke. Han virket som om han bare var organ for et åndsinnhold, som ville meddele seg ut fra skjulte verdener. Når man var sammen med ham, kunne man få dype innblikk i naturens hemmeligheter. På ryggen bar han sin bunt med helseplanter, men hans hjerte var fylt av de erkjennelser som han ved sin urtesanking hadde ervervet seg om naturens åndelighet. Jeg har sett mangt et menneske smile, som av og til sluttet seg til oss, når jeg gikk sammen med denne "innviede" gjennom Wiens gater. Og det var ikke så underlig. For hans uttrykksmåte var mange ganger ikke uten videre forståelig. Man måtte på sett og vis først lære seg hans åndelige "dialekt". Også for meg var den til å begynne med uforståelig. Men fra første øyeblikk jeg lærte ham å kjenne, følte jeg den dypeste sympati for hsam. Og så ble det efterhvert for meg som om jeg var sammen med en sjel fra meget gamle tider, som uberørt av nutidens sivilisasjon, vitenskap og anskuelser bragte meg en instinktiv viten fra fortiden."
Steiner følte seg forbundet med denne fromme, vise original. Det var jo også det første menneske som han hadde kunnet tale med om den åndelige verden. Fra tid til annen hadde han antydet noe om sin åndelige erfaring til venner eller andre som stod ham nær. Men ingen kom ham imøte på dette område, som var så viktig for ham. Det ble forbigått i diskret taushet. Selv om Steiner i urtesamleren Felix møtte en gammel form for klarsyn, måtte det likevel være vesentlig for ham å treffe et annet menneske for hvem åndelige vesener var en realitet.
I sine mysteriedramaer har Steiner benyttet Felix som modell for en viktig personlighet. Felix Balde, som han heter i dramaene, opptrer her som representant for naturåndene. Et sted uttaler han disse ord:

"I jordtilværets utviklingsgang
forandrer menneskehetens vesen seg.
Vi står ved et tidsvendepunkt.
En del av åndserkjennelsen
må bli tilgjengelig for alle mennesker,
som vil åpne sitt sinn for den."

Felix var også forløperen for et møte mellom den unge Rudolf Steiner og en ukjent "mester". Steiner nevner ikke dette i "Mein Lebensgang". Men i et foredrag for medlemmer av Antroposofisk Selskap omtaler han i forsiktige ordelag denne personlighet, som man må anta var en høyt utviklet innviet, som ikke trer frem for offentligheten, men virker i det skjulte. "Mein Felix var gewissermassen nur der Vorverkünder einer anderen Persönlichkeit". Steiners forsiktige antydninger går ut på at møtet med denne ukjente "betød begynnelsen på en systematisk, okkult skolering".

Karl Julius Schrøer (1825-1900)

Karl Julius Schröer

På den tekniske høyskole i Wien holdt professor Schrøer sine forelesninger om dikterkunsten. Han var også særlig kjent for sine timer i foredragskunst, hvor alle elevene måtte prøve seg. Allerede fra den første forelesning (over Goethes "Götz von Berlichingen") oppstod det umiddelbart en gjensidig sympati mellom den 50 år gamle lærer og den unge student Rudolf Steiner. Sympatien utviklet seg hurtig til et varmt vennskap, som varte gjennom de ti år Steiner oppholdt seg i Wien. Steiner skriver den gang til en venn:
"Jeg takker Gud og en god skjebne for at jeg her i Wien lærte en mann å kjenne, som jeg setter høyt og som jeg har ærbødighet for som lærer, som lærd, som dikter og som menneske. Det er Kar Julius Schrøer."
Det var store kontraster mellom Schrøer, "min faderlige venn", som Steiner ofte kaller ham, og Steiner selv.
Karl Julius Schrøer var vokset opp under harmoniske forhold i et meget kultivert hjem. Foreldrene var kunstneriske og begavede mennesker, virksomme som forfattere og pedagoger. Nød og fattigdom var ukjent for Schrøer, som hadde ført en skjermet tilværelse i sin oppvekst. Hele hans liv var forløpet planmessig, han hadde hatt de beste lærere og hadde studert ved utmerkede tyske universiteter. Efter utdannelsen var han noen år virksom som dosent i tysk litteratur i Budapest.
sssSchrøers interesser gjaldt særlig det tyske åndsliv, og derfor følte han seg ikke hjemme i Ungarn. Han flyttet da til Wien hvor han en tid var rektor ved den evangeliske skole, før han ble rektor ved byens tekniske høyskole. I Ungarn hadde han reist meget omkring. I nærheten av Pressburg opplevet han de gamle julespill som tyske folkegrupper hadde ført med seg da de innvandret til Ungarn for mange hundre år siden. Det tyske sprog hadde de holdt i hevd. Schrøer ble så begeistret for disse rene, enkle julespill, at han samlet dem for senere å utgi dem under titelen "Deutsche Weihnachtspiele aus Ungarn". Gjennom Schrøer lærte Steiner julespillene å kjenne, som han senere lot oppføre. (Mange lesere vil kjenne disse fine julespill fra oppførelser i antroposofiske grupper, Rudolf Steiner-skolene eller helsepedagogiske hjem).
Det var en ny og inspirerende verden som åpnet seg for den unge Steiner i samværet med Goethe-kjenneren Schrøer. Schrøer levet helt i Goethes ånd. Han var en platonsk ånd, som først følte seg virkelig hjemme i idéenes verden. Rudolf Steiner hadde aldri truffet et så begeistrende og kunnskapsrikt menneske. Schrøer talte med begeistring om hele den storartede tyske klassiske åndsverden med Goethe og Schiller i spissen. Steiner fikk låne bøker fra Schrøers omfattende bibliotek, og i utallige samtaler med læreren gjennomgikk han en skolering som bare Schrøer hadde kunnet formidle.
Steiner sier at han i Schrøers hjem følte seg i en idealistisk oase innenfor den tørre, materialistiske dannelsesørken. Han sier også: "Når jeg slik var alene med Schrøer, hadde jeg følelsen av at også en tredje var til stede: Goethes ånd. For Schrøer levet så sterkt i Goethes vesen og verker, at han ved alle fornemmelser eller idéer som steg opp i hans sjel følelsesmessig spurte seg selv: Ville Goethe ha fornemmet eller tenkt slik?"
Schrøer hjalp også sin yndlingselev på mange andre måter. Han introduserte Steiner i mange kretser og skaffet ham også privatelever, som jo Steiner økonomisk var avhengig av.
I 1882 fikk Schrøer den betydelige og krevende oppgave å lede utgivelsen av Goethes samlede verker i det anerkjente, store tyske Kürschners forlag. Den naturvitenskapelige side av Goethes arbeide lå ikke for Schrøer selv. Han hadde allerede tidlig oppmuntret Rudolf Steiner til å beskjeftige seg med Goethes naturvitenskapelige verk, og Steiner hadde med stigende interesse arbeidet seg inn i dette. I et brev til Kürschner 4. juni 1882 skriver professor Schrøer om den unge Rudolf Steiner:
"Jeg oppfordret ham til å forsøke seg med en populær artikkel om Goethe og Newton og sender den til Deres tidskrift. Hvis denne artikkel er vellykket, ville vi ha den rette mann til utgivelsen av de naturvitenskapelige skrifter. Jeg har ikke snakket med ham om dette og vet heller ikke hvordan han skriver. Men jeg forstår av samtaler at han behersker stoffet og synes å ha ervervet seg en selvstendig og riktig oppfatning."
Rudolf Steiners artikkel bestod prøven. Han fikk, under Schrøers protektorat, som Kürschner skriver, denne krevende oppgave, bare 21 år gammel. Tidspunktet faller sammen med en annen begivenhet, idet familien flyttet fra det øde Inzersdorf til det kjente kursted Brunn am Gebirge, hvor den ble boende inntil faren gikk av med pensjon. Rudolf Steiners livssituasjon ble nu en helt annen, efter at han hadde påtatt seg den nye oppgave.

(I neste LIBRA vil vi ta for oss de siste syv år som Steiner tilbragte i Wien, før han reiste til Weimar.)

Sophus Clausen