FRA RUDOLF STEINERS TID I WIEN
Friedrich Eckstein

I LIBRA nr. 2 -1977 ble Steiners tre første år i Wien skildret. Vi forsøkte spesielt å vise betydningen av vennskapet mellom den eldre professor Karl Julius Schrøer og den unge student Rudolf Steiner ved Wien tekniske høyskole. Da den kjente tyske forlegger Kürschner i 1882 ville utgi Goethes samlede verker, fikk Rudolf Steiner 21 år gammel, ved Schrøers formidling, den store oppgave å redigere Goethes naturvitenskapelige skrifter. Samtidig flyttet familien Steiner fra det øde Inzersdorf til et kjent og yndet sted i Wiens periferi, Brunn am Gebirge. Det var før flyvemaskinene muliggjorde ferier på fjerntliggende solstrender. Flere kjente kulturpersonligheter pleiet gjerne å tilbringe sine sommerferier i Brunn am Gebirge. Det gjorde også Schrøer, slik at det interessante vennepar også kunne omgås hverandre i sommertiden.
I dette hefte skal vi beskjeftige oss med en annen skikkelse, som i likhet med Schrøer skulle sette dype spor i Steiners utviklingsvei.

Friedrich Eckstein

Friedrich Eckstein

Hva kan ha foranlediget Rudolf Steiner til å skrive følgende brev til sin ungdomsvenn, den geniale Friedrich Eckstein? "Jeg vil gjerne si Dem noe som det er meg maktpåliggende å få sagt: Det finnes to hendelser i mitt liv som jeg regner som det aller viktigste i min tilværelse, slik at jeg ville vært en helt annen dersom de ikke hadde inntruffet. Om det ene må jeg tie; det annet er den omstendighet at jeg lærte Dem å kjenne. Hva De er for meg, det vet De vel bedre enn jeg selv. Men at jeg har å takke Dem ubegrenset, det vet jeg." Rudolf Steiner skriver dette brevet fra Weimar i november 1890. Han er da nettopp flyttet fra Wien til Weimar for å arbeide i Goethe-Schiller arkivet. Den begivenhet som Steiner ikke vil nevne kan knapt være annet enn møtet med den ukjente Mester, som ble omtalt i forrige artikkel i LIBRA. Steiner har alltid vært tilbakeholdende når det gjelder denne hemmelighetsfulle personlighet, som vel har kunnet henvise til de menneskehetsoppgaver som befant seg på Rudolf Steiners livsvei. Når Steiner omtaler Eckstein med en så hengiven takknemlighet, må den skrive seg fra hendelser eller opplevelser i Steiners ungdomstid i Wien mellom 1879 og 1890.
Hvem var Friedrich Eckstein? Han var født 17. februar 1861 like utenfor Wien (Steiner bare 10 dager senere). Mens Ecksteins foreldre var rike og kulturelt interesserte mennesker, var Steiners foreldre enkle mennesker med et sparsomt utkomme. Og mens Ecksteins genialitet og storartede evner medførte at han lett og hurtig tilegnet seg altomfattende kunnskaper, måtte Rudolf Steiner arbeide ganske anderledes strevsomt. Han betegnet seg også som autodidakt.
Ecksteins far var kjemiker og industridrivende. Allerede som gutt hadde han fulgt med i fabrikkens drift. Han forteller at det var en stor begivenhet da den fremsynte faren anskaffet en dampmaskin med hele fire hestekrefter, som senere ble erstattet med kraftigere maskiner. Den gang var installasjonen en sjeldenhet og den ble fulgt med spent interesse. Da maskinen ble satt i drift skjedde det et uhell som nær hadde kostet gutten livet. Dampkjelen eksploderte og den kokende dampen skyllet over gutten sammen med et beskyttelseslokk av kobber som med voldsom kraft ble slynget over guttens hode som en hjelm. En mekaniker fikk løsnet lokket med noen velrettete slag med sin hammer. Takket være sin ungdom og gode konstitusjon kom han seg hurtig, skriver han senere. Men denne usedvanlige hendelse er karakteristisk for Friedrich Ecksteins eventyrlige liv.
Faren døde mens Eckstein ennu var ung, og efterlot ham ledelsen av bedriften som da var blitt arbeidet godt frem. På den måten ble Eckstein en mann med midler som gjorde det mulig for ham å føre et tildels uavhengig liv. Allerede i ung alder hadde han rukket å reise rundt om i verden. En av hans venner, Max Graf, en kjent musikkritiker i den tid, skriver i sin bok "Legende einer Musikstadt":
"min venn Friedrich Eckstein, fabrikant av yrke, som var reist gjennom
hele verden, hadde ridd gjennom Armeniens bergland, hadde fartet på
Mississippi med en gammel hjulbåt, høylærd, en grundig kjenner av
filosofien og den høyere matematikk, astronomi og kjemi, en mystiker og
musikkelsker, en blanding av den høyeste kultur og musikkforståelse, som
man bare kunne finne i Wien. Til det første festspill i Bayreuth (ved
uroppførelsen av Parsival) hadde denne mann av begeistring vandret til
fots fra Wien til Bayreuth som en ekte pilgrim. Senere hadde han forært
sine istykkergåtte støvler til Wagnermuseet. Han kjente hver takt i
Palestrinas "Hohe Lied"-motetter som i Bachs "Hohe Messe", som han
kjente hver setning hos Leibnitz eller Kant. Han tjente Bruckner som
sekretær av ren begeistring, og de første symfonier av Bruckner og
sanger av Hugo Wolf hadde han bekostet utgivelsen av. Da Hugo Wolf var
uten penger, levet han i lengre tid hos Eckstein. I hans bolig var
veggene dekket med kostbare bøker fra gulv til tak."
Emil Bock (hvis evangeliebetraktninger i år blir utgitt på Solum Forlag i Andre Bjerkes oversettelse) har i et foredrag om skikkelser omkring Rudolf Steiner i hans Wienertid, fortalt en interessant episode:
"Ved byteaterets brann den 16. mai 1884, den andre mindre teaterbrann i Wien (den store Ringteater-brannen fant sted i desember 1881, hvor 230 mennesker mistet livet i flammene), er en mann underveis fra byparken til det sted hvor ilden flammer mot himmelen. Det er Anton Bruckner, 60 år gammel. Man kunne i det daværende øyeblikk formelig kalle ham sentral- organet for Wiens sjel. Ved synet av flammehavet er han kommet i en tilstand utenfor "tid og sted" (ausser Rand und Band). Hans åpne sjel er helt utgydt, han finner seg ikke tilrette. Vibrasjonene som kommer fra et dypere skikt, finner den rette seismograf. Lykkeligvis står en ung mann like bak ham som kan fange ham opp, Friedrich Eckstein. Denne hadde allerede i fire år fulgt Bruckners forelesninger og øvelser. Han er 23 år gammel, temmelig nøyaktig så gammel som Rudolf Steiner. Hans vedholdende ønske om å bli antatt som Bruckners privatelev var like hårdnakket blitt avvist. Grunnen var at Eckstein var så uheldig allerede i sitt 21. år å være blitt fabrikkdirektør; en direktør kunne Bruckner med sitt barnlig hengivne sinnelag ikke anta som elev. Den skjeggete Eckstein med det lange sorte hår het blandt Bruckner-elevene alltid "Samiel hilf", efter den demoniske figur i Webers opera "Freischütz".
Ved brannen står altså "Samiel hilf" bak Bruckner, og denne puster lettet. De går begge i et kafehus, Bruckner beroliges litt. Da trekker han frem en seddel som det står noen latinske vers på. Han spør Eckstein om han kan oversette dem. Det dreier seg om en hymne av Bernhard av Clairvaux. Eckstein reiser seg og resiterer den lange latinske ode utenat. Dessuten oversetter han den til tysk for Bruckner, som undrer seg, og nu sier han til Eckstein: "I morgen kommer du til meg, jeg underviser deg i harmonilære." Fra da av er Eckstein Bruckners famulus. Han har gjort uendelig meget for å hjelpe Bruckner. Uten Eckstein ville Bruckner ikke ha blitt det han ble."
I sin biografi "Alte unnennbare Tage", Ecksteins erindringer som utkom i 1936, skildrer han sine inntrykk fra sine nesten utallige menneskemøter. Blandt hans venner som ikke allerede er nevnt, finner vi Sigmund Freud. Han fekter med Dr. Lorenz von Stein og klatrer i de østerrikske alper med alpinisten Oskar Simony, en berømt matematiker.
Oskar Simony var en sjelden original. Han var diger som en kjempe, gikk vanligvis i dype tanker, ofte gestikulerende gjennom Wiens gater. Selv om vinteren gikk han barhodet og med sandallignende fottøy. Et temperament over alle grenser, en energi og utholdenhet uten like muliggjorde ikke bare fysiske kraftanstrengelser. Dette kommer til uttrykk i en karakteristisk kommentar av Eckstein i forbindelse med Simonys evne til straks å ha matematiske erkjennelser parat i tankeform: "Hvorledes får du det til", spurte jeg ham forbauset, "å oppdage slike skjulte ting og trenge inn i slike dyp?" "Det vil jeg forklare deg", sa Simony efter en viss nølen. "Fra min tidligste barndom lærte min far meg til å tåle kroppslige smerter og ikke fortrekke en mine selv om min tilstand kunne synes uutholdelig. Nu finnes det få ting som gjør så vondt som den intensive tenkning når den drives utover et visst punkt. Dette er det øyeblikk hvor de fleste oppgir saken. Men jeg har lært meg opp til å bite i meg smerten. Og da kommer jeg tidvis over det punkt hvor de andre gir opp bare for å finne ro igjen. Men ofte ligger de nye erkjennelser bare et lite skritt utover dette punkt."
Simony forteller Eckstein om en samtale med den engelske Nobelpris-vinner, Lord Rayleigh. Den berømte fysiker hadde holdt et foredrag i Wien om transcendental fysikk. Rayleigh hadde da fortalt Simony hvorledes visse indiske asketer gjennom viljeanspennelse var istand til å sette fjerntliggende gjenstander i bevegelse, så de kom nærmere. På Simonys forbausete spørsmål hvorledes han ville forklare disse fenomener, svarte Rayleigh kort: "Gjennom aktiv innvirkning av ånder." "Hva, De tror virkelig på ånder? Hvorledes er dette mulig?" "Jeg tror på ånder", skal Lord Rayleigh ha svart, "fordi jeg kan se dem." Den store forskers svar hadde forbløffet Simony. Han ville nu sammen med Eckstein forsøke å komme til klarhet over dette område hvor så klare hoder, som Rayleigh, William Crookes, Theodor Fechner, Friedrich Zøllner og Sir Alfred Russell Wallace, var så intenst beskjeftiget.
Det strømmet en spiritistisk bølge over den vestlige verden i 70-80 årene i det forrige århundrede. I Wien interesserte også høytstående personer ved keiserhoffet seg for spiritismen. Professor Simony ble bedt om å være tilstede ved slike anledninger, men trakk seg snart tilbake. Til tross for den skepsis venneparet hadde så vel overfor spiritismen som teosofene, forekom dem Lord Rayleighs uttalelse om at "der eksisterte ånder" så usedvanlig at Eckstein satte seg i forbindelse med ledelsen for det teosofiske selskap. Resultatet var at en av teosofiens hovedtalsmenn, Dr. Franz Hartmann, en venn av Madame Blavatsky, kom til Wien. Han ble boende hos Eckstein i et år og forsøkte selvsagt å overbevise Eckstein. Det måtte være på denne tid at Eckstein fikk et telegram fra den svenske grevinne Wachtmeister, en av Madame Blavatskys fortrolige: "Hvis De vil se H. P. B. i live, reis umiddelbart til Ostende." Det gjorde Eckstein. Han kom frem sent om aftenen, tiltvang seg nærmest umiddelbart en samtale med Madame Blavatsky. Det første timelange møte ble fulgt av intense samtaler over flere dager. Da Eckstein reiser tilbake til Wien har han med seg charteret som leder for den teosofiske loge i sin hjemby.
Friedrich Eckstein hadde sitt hovedkvarter i Cafe Griensteidl, som også var Rudolf Steiners stamkafe. I Wien var kafelivet helt anderledes enn nutildags. Det foregikk menneskemøter i kafeene. Man tilbragte flere timer der, leste aviser, drakk kaffe eller vin og diskuterte livlig de politiske og kunstneriske begivenheter. Rudolf Steiner var et menneske som selv om han var ensom i sin erkjennelsesstreben, var glad i å møte mennesker. Han talte gjerne og engasjerte seg livlig i samtaler. Mange artikler og avsnitt av hans bøker ble den gang skrevet på Cafe Griensteidl. Steiner sier: "Cafe Griensteidl hører jo igrunnen til den østerrikske litteratur." Og her var det at Rudolf Steiner i 1884 oppsøkte Eckstein, sin tidligere studiekamerat fra Wiens tekniske høyskole. Eckstein skriver om dette møtet: "Dr. Steiner forklarte meg hvor meget det var ham om å gjøre å få nærmere rede på disse ting (her menes den teosofiske lære og åndelige bevegelse) og bad meg om å gjøre ham kjent med Blayatskys "Secret Doctrine". Dermed begynte mitt regelmessige samkvem med ham som varte mange år. Det førte, efter mange forvandlinger og mellomspill, efter hvert til utformingen av hans eget "antroposofiske" system."
Det siste avsnitt kan man ta med en stor klype salt. Uten å ville redusere Ecksteins betydelige andel i Steiners utvikling, må man si at hele avsnittet viser at Eckstein ikke forsto antroposofien. Den er jo intet "system", men en livsanskuelse, som, om man tar den alvorlig nok, kan føre til en forvandling av hele menneskets vesen. Goethes ord:

Und so lang du das nicht hast,
Dieses: Stirb und werde!
Bist du nur ein trüber Gast
Auf der dunklen Erde

kan bli gyldig for den som ikke bare tar antroposofien som en "lære" eller et "system", men lar den bli til "liv" i menneskets indre.
Rudolf Steiner har i "Mein Lebensgang" skrevet et par sider hvori motsetningene mellom de to jevnaldrendes syn på hva de så som nødvendig for menneskehetens åndelige utvikling klart kommer til uttrykk. Det dreier seg om det tidspunkt ved århundreskiftet hvor Rudolf Steiner i Berlin bestemmer seg for å gjøre antroposofiens åndsinnhold offentlig kjent, slik at alle åndsintreresserte mennesker kunne få en mulighet til selv å ta del i det. Friedrich Eckstein var av motsatt oppfatning. Han var overbevist om at det "esoteriske" ville bli profanert om det ble gjort kjent. Det måtte bevares i intime kretser, som forsto å respektere det. Steiner skriver i"Mein Lebensgang":
"Når man vil offentliggjøre det som antroposofien inneholder av viden om den åndelige verden, er det nødvendig å ta beslutninger som ikke faller så helt lett.
Dette kan best beskrives hvis man retter blikket mot noen historiske kjensgjerninger.
I eldre tider, helt frem til den nyere tids begynnelse, altså til ca. det 14. århundre, har det alltid eksistert en viden om den åndelige verden. Denne viden var tilpasset menneskehetens sjelsforfatning i tidligere tider. Den var derfor også helt anderledes enn den antroposofiske, som tar hensyn til de erkjennelsesmessige forutsetninger i vår tid.
Fra og med dette historiske tidspunkt kunne menneskeheten ikke lenger frembringe en erkjennelse av den åndelige verden. Man bevarte den "gamle viden" som menneskesjelen hadde opplevet i billedlig form, og som kun eksisterte i form av symboler, bilder.
Denne "gamle viden" ble i tidligere tider kun pleiet innenfor mysteriene. Den ble meddelt de personer som først hadde gjennomgått en forberedelse, de "innviede". Den skulle ikke gjøres kjent i offentligheten, for der kunne det så altfor lett skje at den ikke ble behandlet med den nødvendige ærbødighet. De som fikk kjennskap til den "gamle viden", fortsatte å pleie den i disse former. De gjorde det i engeste krets, med mennesker som de først hadde forberedt til det.
Slik fortsatte det frem til vår egen tid.
Av de personer jeg møtte og som holdt på et slik krav med hensyn til åndserkjennelsen, vil jeg her nevne et menneske, som jeg traff i wiener-kretsen hos fru Lang, men også i andre kretser hvor jeg vanket i Wien. Og det er Friedrich Eckstein, den fremragende kjenner av den "gamle visdom". Han skrev ikke meget da jeg hadde omgang med ham. Men hva han skrev, var fylt av ånd. Riktignok ville til å begynne med ingen ane at der bak hans ord skjulte seg en intim kjenner av gammel åndelig visdom. Den virket likesom i bakgrunnen. Lenge efter at livet førte meg bort fra denne venn, har jeg lest en meget betydelig avhandling han har offentliggjort om brødremenigheten i Bøhmen.
Friedrich Eckstein stilte seg energisk på det standpunkt, at man ikke bør utbre offentlig den esoteriske åndserkjennelse i likhet med vanlig videnskap. Han stod ikke alene med en slik oppfatning. Den hersket og hersker fremdeles blant nesten alle kjennere av den "gamle visdom".
Friedrich Eckstein ville at man som "innviet i den gamle visdom" skulle la kraften av det man mottar gjennom "innvielsen" flyte inn i det man bringer frem for offentligheten. Men man skulle skille strengt mellom det eksoteriske og det esoteriske, som skulle forbeholdes de kretser hvor man forstod å vise det den rette ærbødighet.
Jeg måtte bestemme meg til å bryte med denne tradisjon, hvis jeg skulle kunne virke i det offentlige for åndserkjennelsen. Jeg måtte ta hensyn til de betingelser åndslivet i vår tid stiller. Sett ut fra disse betingelser, er en slik hemmeligholdelse som i tidligere tider var noe selvfølgelig, idag en umulighet. Vi lever i en tid som forlanger offentlighet, hvor det er tale om en eller annen form for viden. Å gå inn for hemmeligholdelse ville idag være en anakronisme. Den eneste mulighet er at man gjør menneskene gradvis bekjent med åndserkjennelsen, og aldri gir noen adgang til et trinn hvor en høyere grad av erkjennelse meddeles, hvis han ikke først kjenner de forutgående. Slik er det jo også ellers når man skiller mellom lavere og høyere skoler.
Jeg hadde aldri overfor noen påtatt meg en forpliktelse til hemmeligholdelse. Jeg støttet meg ikke til "gammel visdom". Min åndelige erkjennelse er helt og fullt et resultat av min egen forskning. Når jeg er kommet frem til en erkjennelse, da undersøker jeg riktignok i det som allerede fra en eller annen kant er offentliggjort av "gammel visdom", for å kunne påvise overensstemmelsen og samtidig gjøre oppmerksom på det fremskritt som er mulig innenfor den moderne åndsforskning. Fra et bestemt tidspunkt av var det derfor fullstendig klart for meg at jeg gjorde det riktige ved å fremlegge min åndserkjennelse for offentligheten."
En dag ble Eckstein gjennom Hugo Wolf kjent med ekteparet Edmund og Marie Lang. Det varte ikke lenge før det blir dannet en vennekrets hvor Franz Hartmann innfører teosofien. Marie Lang blir teosof og blir den personlighet som holder kretsen sammen. Rudolf Steiner kommer først i forbindelse med denne krets i 1889, men han ble da en regelmessig deltager i sammenkomstene i det gjestfrie Lang'ske hus. Han skriver at "arkitektene, litteratene og de andre personligheter som jeg traff der, hadde knapt interessert seg for den teosofi som ble formidlet av Franz Hartmann, dersom ikke Marie Lang hadde tatt slik del i den. I det minste ville jeg ikke vært interessert, for den måte å forholde seg overfor den åndelige verden som uttrykkes i Hartmanns skrifter, var den motsatte av min egen åndsretning. Jeg kunne ikke gå med på at den var båret av en virkelig indre sannhet."
Her treffer Steiner Eckstein igjen. Gjennom Marie Lang, som Steiner satte meget høyt, traff han Rosa Mayreder, som vil bli omtalt senere.
Det er interessant å merke seg at Rudolf Steiner i denne tid, 28 år gammel, stiller seg reservert til teosofien, i hvert fall slik som den ble fremlagt av Franz Hartmann. I "Mein Lebensgang" skriver Steiner tankevekkende: "I den tid hvor jeg stadig mer dannet meg konkrete anskuelser om de gjentatte jordliv, lærte jeg den teosofiske bevegelse å kjenne som er utgått fra H. P. Blavatsky. Gjennom en venn som jeg talte med om disse ting, fikk jeg Sinnets "Esoteriske Buddhisme" i hendene. Denne bok som var det første jeg lærte å kjenne fra den teosofiske bevegelse, gjorde intet inntrykk på meg. Og jeg var glad for ikke å ha lest boken før jeg hadde anskuelser fra mitt eget sjeleliv. For dens innhold virket frastøtende på meg. Antipatien mot denne måte å fremstille det oversanselige på, hadde vel forhindret meg å gå videre på veien som var foreskrevet (vorgezeichnet) meg."
La oss vende tilbake til den tid hvor Eckstein og Steiner var så åndsforbundet. Det må ha vært på to områder at Eckstein har kunnet være Steiner til en så uvurderlig hjelp, at Steiner "ville ha vært en helt annen", som han selv skriver, om de ikke hadde lært hverandre å kjenne. Det foreligger meg bekjent ingen uttalelser hverken fra Steiners eller Ecksteins side. Ett synes klart. Eckstein var istand til å fortelle Steiner okkultismens historie fra de eldste tider og frem til Madame Blavatsky. Steiner har selv i vårt sitat ovenfor betegnet Eckstein som en fremragende kjenner av "das alte Wissen". Men så verdifull disse meddelelser enn kunne være, tviler jeg på at det er dette område som Steiner mener. Emil Bock var en gang inne på den tanke at Eckstein formidlet nøkkelen for Steiner til Goethes okkulte symbolikk. Steiner var ved Karl Julius Schrøers hjelp blitt ført til en forståelse av Goethes naturanskuelse. Gjennom Goethes metamorfose-begrep fant Steiner selv frem til nøkkelen for Goethes syn på naturtildragelsene. Men en nøkkel til Goethes okkulte symbolikk måtte virkelig være en enestående hendelse for Rudolf Steiner. Enkelte ting i Steiners brev til Eckstein tyder i samme retning. Når man så vet hvilken betydning Goethes åndsart fikk i Steiners liv, kan Ecksteins åndshjelp vurderes høyt.
Steiners og Ecksteins livsveier skilles da de begge er 28 år. De treffer hverandre senere med års mellomrom uten at det fører til noen ny forbindelse. De syntes skjebnebestemt til et viktig livsmøte. Det er på mange måter noe tragisk ved Friedrich Eckstein. Som nesten alle av Steiners venner fra Wien-tiden makter heller ikke en Eckstein å følge Rudolf Steiner på den antroposofiske vei. Men de tapte hverandre ikke av syne. Da Eckstein hører om Steiners sykdom, blir han beveget og sender ham sin bok "Erinnerungen an Anton Bruckner" med følgende dedikasjon: "Dr. Rudolf Steiner mit vielen herzlichen Grüssen! Zur Erinnerung an längst vergangene Tage der Geistesfreude", Wien, März 1925. Friedrich Eckstein. Rudolf Steiner rakk å sende sin hjerteligste takk til ungdomsvennen før han døde den 30. i samme måned.

Eckstein selv var nu, efter at Cafe Griensteidl var nedlagt, flyttet over til Cafe Imperial. Den kjente forfatter Füløp-Miller som Eckstein hadde hjulpet med utgivelsen av Dostojevskijs efterlatte skrifter, skildrer ham slik: "Han satt ved et hjørne i Cafe Imperial fra morgen til midnatt. Selv blandt de berømteste Wien-berømtheter fantes der ingen som ikke gjerne innfant seg til "Mac Ecks" stambord. (Eckstein ble populært kalt Mac Eck efter en roman om hans reiser.) Hugo Wolf og Johann Strauss, Elena Blavatsky og Annie Besant, Bruckner, Rudolf Steiner, Freud, Adler og Trotski - alle rådførte seg med ham."
Vi kjenner litt til Eckstein fra hans aller siste tid gjennom opptegnelser av Edmund Schwab. Han skriver om sine møter med Eckstein fra 1920, bare et par uker før Ecksteins død i november 1939. Eckstein hadde da levet 39 år av sitt eventyrlige liv før århundredeskiftet og 39 år inn i vårt århundrede. Eckstein var nu ensom, alle hans gamle venner var døde. Den tidligere så vennesæle mann, som hadde hjulpet så mange, verdensmannen som elsket å være omgitt av interessante mennesker der han residerte i Cafe Imperial, levet nu ensomt og tilbaketrukket. Han hadde ingen penger mer, men var rik på ånd, og på Cafe Imperial betraktet man hans nærvær som et privilegium. Eckstein var jøde og hadde hatt besøk av politiet. Han måtte således være forsiktig. Siste gang Schwab hadde den store glede å være sammen med dette betydelige menneske, dreiet samtalen seg særlig om Dostojevskij, om hans store, dype og kristelige tanke: Vi er alle skyldige i alt (Wir alle sind an allem schuld!) I november 1939 fikk Schwab høre at Eckstein var død av lungebetennelse.

Sophus Clausen