FRA RUDOLF STEINERS TID I WIEN
Kretsen rundt Marie Lang, Rosa Mayreder

Marie Lang

I LIBRA nr. 3/4 -1977 blir også den teosofiske krets i Wien nevnt, i forbindelse med omtalen av Friedrich Eckstein, Steiners jevnaldrende venn. Eckstein og hans venn Hugo Wolf deltok lenge i denne interessante krets av søkende mennesker. Steiner har senere beskrevet deltagerne som "hjemløse" sjeler. Med "hjemløs" mener Steiner et menneske som ikke var så tett knyttet til familie og hjem, yrke og rådende forestillinger. Et "hjemløst" menneske var søkende og i høyere grad disponert for en spirituell livsanskuelse. Det er interessant å legge merke til Steiners beskrivelse av denne krets i "Mein Lebensgang", ikke minst med tanke på at han 12 år senere erklærte seg villig til å bli generalsekretær for det Teosofiske Selskap i Tyskland:
"Etter min tilbakekomst til Wien (i 1889. Steiner hadde vært på en reise til Berlin og Weimar) fikk jeg anledning til å være ofte sammen med en krets mennesker, som ble holdt sammen av en kvinne, Marie Lang. Hennes mystisk-teosofiske sjelsholdning gjorde et dypt inntrykk på alle deltagerne i kretsen... I denne krets ble teosofien som var utgått fra H. P. Blavatsky, pleiet. Franz Hartmann, berømt gjennom tallrike teosofiske bøker og sine personlige forbindelser med H. P. Blavatsky, hadde også bragt teosofien inn i denne krets. Marie Lang hadde opptatt meget av denne teosofi. De arkitekter, litterater og andre personligheter som jeg traff der, hadde neppe interessert seg for teosofien som ble formidlet gjennom Franz Hartmann, dersom ikke Marie Lang hadde tatt del i den. Og aller minst hadde jeg interessert meg for den. For den måte å forholde seg på til den åndelige verden, som levet i Franz Hartmanns skrifter, var helt motsatt min åndsretning. Jeg kunne ikke tilskrive den en virkelig indre sannhet. Innholdet opptok meg mindre, enn måten den virket på menneskene, som virkelig var søkende."

Rosa Mayreder

Rosa Mayreder

Gjennom Marie Lang ble Rudolf Steiner kjent med Rosa Mayreder. Det oppstod hurtig et vennskap mellom dem. Dette var i tiden før Rosa Mayreder ble kjent som forfatter. Hun var ennu en ung individualitet som prøvet å finne sin vei. Rosa Mayreder var gift med en kjent arkitekt, Karl Mayreder, et fint menneske. I deres gjestfrie hus møttes mange kultiverte og interesserte mennesker. Foruten Steiner hørte også Friedrich Eckstein og Hugo Wolf, og dr. Lang med sin hustru Marie til den faste krets. Denne kretsen var ikke identisk med den teosofiske krets hos Langs, selv om endel mennesker tilhørte begge.
Da Steiner 1889 (28 år gammel) traff Marie Lang og Rosa Mayreder, var disse allerede nært forbundet. Rosa Mayreder tok fort avstand fra teosofien. Men de to betydelige personligheter fant hverandre i et livslangt oppofrende samarbeide for kvinnens frigjøring. De var pionerer for kvinnesaken, deltok i ledelsen i mange år og var dessuten aktive som foredragsholdere. Rosa Mayreder skrev flere bøker, bl.a. "Geschlecht und Kultur" (1923). I denne boken forsøker forfatterinnen å peke på nye livsformer under en høyere åndskulturs perspektiv.
Men la oss vende tilbake til det viktige avsnitt av Rudolf Steiners unge år i Wien. I "Mein Lebensgang" minnes han med glede og takknemlighet denne tiden. "Det var på den tiden hvor min "Frihetens filosofi" fikk en stadig fastere utarbeidet form i min sjel." Rosa Mayreder var den personlighet som Steiner kunne åpne seg for og inngående tale med under bokens tilblivelsesprosess. Til tross for at Rudolf Steiner var glad i samvær med mennesker og også deltok i flere interessante kretser, var han allikevel et ensomt menneske. Det han bar på som åndsoppgave, vakte ingen åpen oppmerksomhet hos vennene. Men Rosa Mayreder kom ham imøte et stykke på vei. Og ved sin dype deltagende interesse for Rudolf Steiner og hans arbeid kunne hun tidvis befri ham for en del av hans indre ensomhet.
Rosa Mayreder tilstrebet en idealistisk betraktning av den umiddelbare menneskelige personlighet. Det var nok en kløft mellom hennes mere jordnære sjelsfundament og Steiners åndsgjennomtrengende syn på tilværelsen. Men den gjensidige sympati og respekten for den annens individualitet åpnet "broer" mellom dem. En av disse broer var sikkert deres mange samtaler om den menneskelige frihets sanne mening.
Da "Frihetens filosofi" så foreligger som bok i 1894 er det naturlig at Steiner straks sender et eksemplar til Rosa Mayreder og med den største spenning venter på hennes vurdering. I et brev fra Weimar gir Steiner uttrykk for sitt håp om at de kan være enig i hovedpunktene og tilføyer at han ved flere steder i boken har tenkt: "Hva vil De si til dette?" Han skriver videre at han føler seg helt alene med sine synspunkter. Nesten overalt vil hans oppfatning av frihetens vesen stå i motsetning til samtidens overbevisning. "Når man står så alene, vet man først riktig å verdsette en beslektet sinnsholdning som Deres."
Boken finner som man kan tenke seg gjenklang hos Rosa Mayreder, som bl.a. skriver følgende:
"Dette verk forutsetter en åndelig konsentrasjon, ikke minst på grunn av fremstillingens og uttrykksmåtens lapidariske knapphet; hvert ord hører med, hver setning er et viktig konstruksjonsledd i helhetsbygningen... I annen del av Deres verk hvor De kommer til praktiske resultater, jeg mener resultater som har med våre handlinger å gjøre, har jeg funnet virkeliggjort alt det store og betydelige som jeg har ventet av Deres ånd. De vet, jeg er ikke tilbøyelig til å holde Deres oppfatning om mennesket og dets frihet for noe ubetinget nytt - men nettopp deri ligger for meg dens store betydning. For det synes meg at det som menneskets ånd i årtusner har tilstrebet i hemmelighets-fulle, fantastiske, abstruse bilder og seremonier, det har De for første gang hevet opp i fornuftens område og gitt en klar begripelig formulering. Jeg betrakter Deres ånd som frukt av en lang utviklingsrekke, og det som i de mangfoldigste former har vært forsøkt, det er endelig blitt oppnådd gjennom Deres filosofiske system. Men jeg tror nesten at Deres verk først ville få en større allmen virkning om De av hvert kapitel skrev en bok."
Steiner gledet seg over Rosa Mayreders vurdering. Da "Frihetens filosofi" er et verk som Steiner senere i sitt liv oftere henviser til enn noe annet skriftlig arbeide, finner jeg det berettiget å gjengi Steiners svar. Det utsier vesentlige ting såvel om "Frihetens filosofi" som Rudolf Steiner selv, slik han følte og tenkte i sin utvikling i 30 års alderen.
".... Hva De skrev om min "Frihetens filosofi" var for meg viktige ord. Jeg skatter i Dem foruten meget annet, den moderne kunstneriske fornemmelse. De har evnen til å se livet slik som det i vår tid bør sees. De hører nu engang til de "frie ånders" menighet, som vi drømmer om. Dem ville jeg så gjerne ha gitt en bok med min "Frihetsfilosofi". Det beroliger meg at De har funnet dette mål så nogenlunde nådd; det er en tilfredsstillelse som jeg ikke hadde kunnet ønsket meg bedre. Jeg vet nøyaktig hvor min bok hører hjemme i den nuværende strøm. Jeg kan peke på hvor den knytter seg til Nietzsches tankeretning: jeg kan rolig si at jeg har uttalt idéer som mangler hos Nietzsche. Jeg tør si til mine venner - men bare til dem - at jeg føler det er smertelig at Nietzsche ikke fikk lese min bok. Han hadde tatt den som det den er: hver linje som personlig opplevelse. Men til Dem må jeg si: hadde De tatt avstand fra min bok, ville det vært en smerte for meg som jeg knapt kan sammenligne med noen annen. De sier at boken er for kort: ut fra hvert kapitel skulle det ha vært skrevet en bok. Jeg kan ikke motsi denne bemerkning dersom den er ment objektivt. Men forklaringen er gitt i min subjektivitet. Jeg belærer ikke; jeg forteller det som jeg har gjennomlevet i mitt indre. Jeg forteller det slik som jeg har levet det. Alt i min bok er personlig ment. Også tankenes former. En lærd natur kunne utvide saken. Kanskje jeg også i sin tid. Nu ville jeg tegne biografien til en sjel som kjemper seg frem til frihet. Man kan da ikke gjøre noe for dem som vil være med en over klipper og avgrunner. Man må selv se å komme seg over. Å bli stående og gjøre det klart for andre hvorledes de lettest kommer over, dertil brenner lengelsen efter målet for sterkt i det indre. Jeg tror også at jeg ville ha styrtet om jeg hadde forsøkt samtidig å søke efter egnede veier for andre. Jeg har gått min vei så godt jeg kunne; etterpå har jeg beskrevet denne vei. Vilkårlig, helt individuelt har jeg sprunget over mang en klippe, arbeidet meg gjennom tette buskas på min egen måte. Først når man kommer frem til målet vet man at man er der. Men kanskje er overhodet tiden for belæring (die Zeit des Lehrens) i ting som mine forbi. Meg interesserer filosofien nesten bare som den enkeltes opplevelser."
Vennskapet mellom Rosa Mayreder og Rudolf Steiner varte ennu mange år. Steiner hjalp henne med å gjennomse hennes litterære skrifter i mange år. Men det gikk med henne som med de aller fleste av Steiners venner fra før århundreskiftet. Rudolf Steiner som åndsforsker kunne de ikke forbinde seg med.
I et tidligere hefte av LIBRA (nr.2/1977) ble det beskrevet hvorledes Karl Julius Schrøer hjalp Rudolf Steiner til oppgaven å redigere de naturvitenskaplige skrifter i den store Goethe-utgaven, som den tyske forlegger Kürschner utgav. Steiner var da ikke mere enn 21 år. Arbeidet, som krevet meget av Steiners tid, var så fremragende utført at han ble anmodet om å komme til Weimar for å delta som fri medarbeider ved Goethe-Schiller arkivet. I neste nummer av LIBRA vil jeg forsøke å skildre den betydning dette viktige nybrottsarbeidet fikk for Steiner på hans utviklingsvei.

Sophus Clausen