FRA RUDOLF STEINERS GOETHEARBEID

Rudolf Steiner i Weimar 1896, 35 år gammel

I "Libra" nr. 2 -1978 skildret jeg noe av Rudolf Steiners eget syn på sin bok "Frihetens filosofi", og da særlig fra tiden i Wien hvor de tanker og opplevelser som danner grunnlaget for boken, fikk en stadig fastere form i Steiners sjel.
Rudolf Steiner flyttet høsten 1890 til Weimar, det kulturelle Tysklands tidligere hovedstad. Der skulle han nu i nesten syv år ha sitt virke som fri medarbeider i Goethe-Schiller-arkivet med utgivelsen av Goethes naturvitenskapelige skrifter i den store "Sophien"-utgave.

Et helt nytt avsnitt i Steiners liv tar nu sin begynnelse. De første 30 år av hans liv danner på mange måter et harmonisk hele. Og i de siste årene i Wien modner mere og mere de åndsimpulser som så senere kom frem i kulturlivet som antroposofi. Men det var ennu for Rudolf Steiner en lang vei frem. Vesentlig for Steiner og dermed også for antroposofien, var hans forhold til Goethe. Steiners "faderlige" venn, Goethe-kjenneren par excellence Karl Julius Schrøer, hjalp den unge 21-årige Rudolf Steiner til den ansvarsfulle oppgave med utgivelsen av Goethes naturvitenskapelige skrifter. Dette følte Steiner som en skjebne av den største betydning. Før Steiner traff Schrøer, hadde han ikke beskjeftiget seg med Goethe. Men nu skulle det komme til et intenst Goethe-studium, særlig inngående i hele Wien-perioden og de følgende syv år i Weimar. Her fikk Steiner også anledning til å arbeide med hittil ukjente opptegnelser fra Goethes hånd. Disse nye opplysninger om Goethes syn på naturvitenskapen som Steiner møtte i Weimar, skulle mere enn bekrefte de anelser om Goethes åndsart som han var kommet frem til i sin Wien-tid.

Men Goethe-arbeidet var for Steiner allikevel forbundet med avgjørende indre spørsmål. Dette er kommet tydelig frem i de senere år, bl.a. gjennom opplysninger fra en kjent medarbeider i antroposofiske sammenhenger, Dr. Walter Johannes Stein. - Dr. Stein hadde tatt sin filosofiske doktorgrad på et arbeide om Steiners "Frihetens filosofi" i 20-årene og hadde vært lærer ved den første Waldorfskole i Stuttgart inntil Hitler kom til makten i 1933. Derefter reiste han til England, hvor han var virksom som forfatter og foredragsholder inntil sin død.

Dr. Walter Johannes Stein

Walter Johannes Stein har fortalt fra en samtale som han hadde med Rudolf Steiner i den Haag i april 1922. Han stillet den gang Steiner spørsmålet om hans for hold til Karl Julius Schrøer. Steiner skildret da den situasjon som oppstod for ham som ung mann i Wien året 1882, da han av Schrøer ble oppfordret til å overta utgivelsen av Goethes naturvitenskapelige skrifter i "Kürschners Nationalbibliothek". Steiner studerte den gang kjemi, fysikk, zoologi, botanikk, biologi, geologi, matematikk, geometri og mekanikk. 21-åringen stod plutselig og uventet overfor en av gjørelse hvis rekkevidde han på det tidspunkt ikke kunne overskue. "Men," uttalte Rudolf Steiner til W. J. Stein, "idet jeg fattet beslutningen, opplevet jeg frihetens vesen. Jeg kunne skrive min "Frihetens filosofi", fordi jeg hadde opplevet hva frihet er." Og han beskrev videre hva som den gang hadde foregått i hans indre:

"I enhver frihetsopplevelse er tre ting flettet sammen. De kommer til syne som en enhet i det øyeblikk hendelsen finner sted. Men i livets videre gang viser de seg i bevisstheten som adskilt. Man opplever det som man skal gjøre, som et indre bilde som stiger opp i en fri moralsk fantasivirksomhet. Det man bestemmer seg for å gjøre, fordi man finner det godt og riktig("liebenswert"), kommer til syne som en sann imaginasjon. - Det annet som den enhetlige opplevelse inneholder, er en impuls: man blir oppfordret av høyere makter til å følge det som spirer frem i det indre. "Gjør det," sier de indre stemmer. Det å bli oppmerksom på dette, er en sann inspirasjon. Men ennu et tredje element er vevet inn i opplevelsen. Gjennom handlingen stiller man seg inn i en ytre skjebneomgivelse, som man aldri ville ha trådt inn i uten gjennom frihetsopplevelsen. Man møter andre mennesker, blir ført til andre steder, ved at det som man i sitt indre har fattet intuitivt ut fra skjebnen nu blir til den ytre omgivelse som trer en imøte. Det gir seg en situasjon av sann intuisjon." "Ser De," fortsatte Rudolf Steiner, "disse tre opplevelser som er flettet sammen, har senere løst seg fra hverandre, er blitt bevisst isolert, slik at imaginasjon, inspirasjon og intuisjon bevisst er fremkommet som erkjennelseshandling."

Man bør være forsiktig med å gjengi muntlige opplysninger, og vi ville heller ikke ha gjengitt Dr. Walter Johannes Steins meddelelse, hvis den ikke indirekte var blitt bekreftet av Steiner selv i "Mein Lebensgang". Steiner skriver her bl.a.:
"Min fremstilling av Goethes idéer var en årelang, vedvarende kamp for å forstå Goethe stadig bedre ved hjelp av mine egne tanker. Når jeg ser tilbake, må jeg si meg selv at jeg har meget å takke denne kamp for, med hensyn til mine egne åndelige erkjennelses-opplevelser. Denne utvikling gikk meget langsommere for seg enn tilfellet ville ha vært, dersom ikke Goethe-oppgaven skjebnemessig var kommet meg imøte på livsveien. Jeg ville ellers ha fulgt mine åndelige opplevelser videre og ha fremstillet dem slik som de hadde vist seg for meg. Jeg ville hurtigere ha blitt revet inn i den åndelige verden; men jeg ville ikke ha funnet en foranledning til kjempende å dukke ned i det eget indre.

Således opplevet jeg gjennom mitt Goethe-arbeid forskjellen mellom en sjelstilstand hvor den åndelige verden på en måte åpenbarer seg av nåde, og en sjelstilstand som først skritt for skritt danner ens eget indre slik at det blir mer og mer lik ånden, for så når sjelen opplever seg selv som sann ånd, å stå inne i den åndelige verden. Men først i denne tilstand fornemmer man først hvor inderlig menneskets ånd og verdens åndelighet kan vokse sammen i menneskesjelen.

I den tid hvor jeg arbeidet på min Goethe-fortolkning, hadde jeg stadig i ånden Goethe ved min side, som formanende sa til meg: Den som skrider for hurtig frem på åndens veier, kan nok nå frem til en engere, begrenset opplevelse av ånden; men livet med sin rikdom blir fattigere på virkelighets-innhold.

Ved mitt forhold til Goethe-arbeidet kunne jeg virkelig anskuelig iaktta "hvorledes karma virker i menneskelivet". Skjebnen settes sammen av to forskjellige kjensgjerninger, som i menneskelivet vokser sammen til en enhet. Den ene strømmer innenfra ut fra sjelens trang; den andre trer mennesket imøte utenfra. Min egen sjelelige trang rettet seg mot anskuelsen av det åndelige; det ytre åndsliv i verden bragte meg Goethe-arbeidet. Disse to strømninger møttes i min bevissthet, og jeg måtte bringe dem til harmoni i bevisstheten. - - Jeg tilbragte de siste år av mitt første livsavsnitt med skiftevis å rettferdiggjøre meg overfor meg selv og overfor Goethe."

Det synes av det foregående klart at Steiner så oppgaven med Goethes naturvitenskapelige verk som noe som ikke naturlig falt innenfor rammen av det han selv betraktet som sitt fremtidige arbeidsfelt. Karl Julius Schrøer, som Steiner følte seg i takknemlighetsgjeld til, var blitt tildelt oppgaven av Kürschner å påta seg ansvaret for utgivelsen av Goethes samlede verker. Men Schrøer var ikke istand til dette når det gjaldt Goethes syn på naturen. Når så den unge Rudolf Steiner overtar oppgaven, opplevet han sin avgjørelse som en handling i full frihet.

Hva var da den oppgave som Rudolf Steiner selv anså for sin "egentlige"? Det har han selv uttalt i tre ord ved to anledninger: "Reinkarnasjon og karma". Den ene gang var i en fortrolig samtale med Friedrich Rittelmeyer i nærvær av Marie Steiner. ("Mitt livs møte med Rudolf Steiner" av Friedrich Rittelmeyer, oversatt av Bokken Lasson og utgitt på Vidarforlaget, Oslo). Den andre gangen var nettopp i den nevnte samtale med Walter Johannes Stein. Man kan knapt annet enn å føle den dypeste beundring overfor en handling hvor et menneskes egne intensjoner holdes tilbake til fordel for en oppgave som erkjennes som nødvendig. Samtidig fremgår det klart av Steiners egne ord om sitt forhold til Goethe-arbeidet, at det medførte en utvidelse av hans eget erkjennelsesfelt av betydelige dimensjoner. Men det fordret en indre kamp, som det fremgår av sitatet ovenfor.
I Weimar var man blitt oppmerksom på Steiner på grunn av hans betydelige arbeide med Goethes naturvitenskapelige skrifter for "Kürschners Nationalbibliothek". Foruten sitt nye arbeide som fri medarbeider ved Goethe-Schiller-arkivet i Weimar, fortsatte Steiner ennu flere år sitt arbeide for Kürschner.
Neste gang vil Rudolf Steiners liv og virksomhet i Weimar bli skildret.

Sophus Clausen