Rudolf Steiner overtok som formann i den tyske seksjon av Teosofisk Samfunn i 1902 under forutsetning av at han kun ville fremsette de sannheter som han selv hadde skuet og sto inne for, og som hadde rot i den vestlige kultur – i motsetning til resten av den teosofiske bevegelse som bygget på gammel østlig visdom. Under hans og Marie von Sivers (senere Marie Steiners) ledelse og iherdige innsats fikk arbeidet i Tyskland en rask oppblomstring. Steiners to bøker ”Kristendommen som mystisk kjensgjerning” og ”Teosofi” kom ut i disse tidlige år, likeså ”Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener?” og ”Fra Akasha-kronikken”, som først kom ut som føljetonger i tidsskriftet Lucifer-Gnosis.

Etter først å ha vært begrenset til Berlin, utvidet Steiners foredragsvirksomhet seg til andre byer i Tyskland, deretter til det øvrige tysktalende område i Europa og fra 1906 også utenfor dette – til Frankrike og England og fra 1908 til Holland og Norden.

Kristianialosjens formann Richard Eriksen ble tidlig klar over at Steiner brakte noe helt nytt som sterkt avvek fra den rådende indisk-betonte retning i Teosofisk Samfunn. Allerede i 1903 ga han Steiners bok ”Kristendommen som mystisk kjensgjerning” en positiv omtale i det nordiske Teosofisk Tidsskrift. Men avgjørende for ham ble lesningen av samtlige nummere av Lucifer-Gnosis som til da var kommet ut og som han hadde fått tilsendt. Samme år, sommeren 1907, var forfatterinnen Ingeborg Møller, gift Lindholm og senere mor til Dan Lindholm, i England på en teosofisk kongress. Der ble hun av russerinnen Anna Kamensky gjort oppmerksom på Rudolf Steiner og det han sto for, og da hun kom hjem ivret hun for at Richard Eriksen skulle reise til Tyskland for å bli kjent med Rudolf Steiner, noe han da også gjorde høsten 1907. Etter både å ha møtt Rudolf Steiner og hørt 14 foredrag av ham, skrev Eriksen en begeistret rapport i Teosofisk Tidsskrift og vakte interessen for ham i Norden, slik at Skandinavisk Seksjon kunne invitere Rudolf Steiner til en nordisk foredragsreise våren 1908 fra 28. mars til 8. april. I løpet av disse dagene holdt han 20 foredrag i en rekke byer, hvorav tre i Kristiania den 4. og 5. april. Det eneste offentlige foredraget, som fant sted i Turnhallen, ”Johannesevangeliet i teosofiens lys” ble gjengitt i nynorskavisen ”Den 17de Mai” noen dager senere. Nettopp dette foredraget ble opptakten til en stor foredragsrekke bare noen måneder senere over samme tema: ”Johannesevangeliet i tilknytning til teosofien”. Denne gangen var det bare Norge som ble gjestet. Det var snakk om 15 medlemsforedrag som ble holdt 7. til 21. juli på Nordstrand Middelskole – som senere er blitt ervervet for å huse Rudolf Steiner-skolen på Nordstrand. Det foreligger ikke noe fullstendig referat fra denne foredragsrekken. Gjennom disse to første Norgesbesøk gjorde Steiner også hos oss gjeldende en Kristus-oppfatning som sto i sterk kontrast til den rådende innenfor Teosofisk Samfunn. Steiner viste til den kosmiske Kristus hvis menneskelige inkarnasjon, død og oppstandelse var den største begivenhet i menneskehetens historie og som fant sted bare én gang.

Samme år kom føljetongen i Lucifer-Gnosis ”Hvorledes erverves kunnskap om høyere verdener?” ut på norsk i bokform med de innledende ord: ”I ethvert menneske slumrer det evner, ved hjelp av hvilke han kan nå til erkjennelse av de høyere verdener.” Teksten var blitt brukt til studiearbeide i Kristianialosjen og Helga Geelmuyden var ansvarlig for den trykte oversettelsen. Dette var et pionérarbeide. Den tyske utgaven kom først ut året etter. Boken var dessuten den første av Steiner som utkom på et skandinavisk språk og en av de aller første oversettelser overhodet.

Ved Steiners neste besøk, 9. til 21. mai 1909, ønsket han selv å tale om de gammelnordiske myter og deres forhold til kristendommen, som han anså å ha stor betydning her i Norden. Men medlemmene ønsket mer kristelig-esoteriske temaer, et ønske som han etterkom bl.a. med en rekke på 12 medlemsforedrag under tittelen ”Teosofien belyst av apokalypsen”. Programmet omfattet også et offentlig foredrag som ble holdt i Brødrene Hals’ lokale: ”Kristi inntreden i den vestlige verden”. Denne gang vakte Steiners besøk mer oppmerksomhet enn året før. Han fikk to forholdsvis utførlige omtaler i Aftenposten – en redaksjonell og en av professor Oskar Jæger, bror av forfatteren Hans Jæger, som betegner Rudolf Steiner som en av samtidens merkeligste personligheter. Videre sier han bl.a.: ”Han har satt seg det mål å sammenknytte religion og vitenskap, gjeninnføre Gud i vitenskapen, naturen i religionen og derigjennom befrukte kunsten og livet. For denne oppgave synes han å sitte inne med ganske usedvanlige betingelser gjennom sin omfattende lærdom, sin grundige filosofiske utdannelse og sin likefrem fenomenale veltalenhet.” Det offentlige foredraget samlet 4-500 tilhørere, noe som nok skyldtes Jægers utførlige forhåndsomtale. I foredraget 21. mai skal Steiner for første gang ha omtalt Kristi tilsynekomst i det eteriske, et tema som senere fikk stor betydning i Steiners kristologi.

I skaren av mennesker som var reist med ham fra Mellom-Europa for å høre hans foredrag, var en tysk dikter med spesiell tilknytning til Norge – han hadde oversatt Brand, Peer Gynt og andre av Ibsens verker i 1890-årene – nemlig Christian Morgenstern. Hans erkjennelsesstreben hadde ført ham gjennom flere stadier til han fant det han søkte på kunstens, religionens og vitenskapens område hver for seg forenet i et helhetssyn hos Rudolf Steiner. Han hadde fulgt flere foredrag av Steiner, men først her i Norge kom det til et møte mellom de to. Morgenstern kom til å bli en av Steiners aller nærmeste medarbeidere.

Det temaet Steiner hadde foreslått om de nordiske myter ble tatt opp da han kom igjen året etter. Fra 7. til 17. juni 1910 holdt han en rekke på 11 foredrag i Nobelinstituttet med tittelen ”De enkelte folkesjelers misjon i sammenheng med den germansk-nordiske mytologi”. Her var deltakere fra 11 europeiske land i tillegg til mennesker fra mange kanter av Norge, de fleste dog fra hovedstaden. Med denne folkesjelssyklusen ville Steiner legge fram en folkenes psykologi, en impuls til selverkjennelse for de enkelte folk og folkeslag, basert på en åndsvitenskapelig betraktningsmåte som kan gi en dypere forståelse for folkekarakteren enn antropologi, etnografi og historie alene. En slik forståelse for det egne og de andre folk må til for å gripe den spesielle oppgave hvert folk har i det store menneskehetsfellesskapet ut fra sine spesielle forutsetninger og muligheter. I disse store perspektiver som Steiner trekker opp, blir den nordiske mytologien bilder som kaster lys over en slik utviklingsprosess. Fra denne store syklusen foreligger for første gang et fullstendig referat, da man på denne tiden hadde ordnet med fast stenograf for å sikre en mest mulig korrekt gjengivelse. Dette ble gjort ut fra medlemmenes uttrykkelige ønske. Steiner selv hadde foretrukket at det talte ord ikke var blitt festet til papiret. Disse stenogrammene er senere blitt grundig bearbeidet og utgitt av Rudolf Steiner-Nachlassverwaltung i Dornach, Sveits. De trykte foredragene utgjør ca. 2/3 av hans totale antall foredrag på omkring 6000 i alt, det vil si den overveiende delen av hans samlede verker.
I tillegg til et foredrag om Hegel holdt Steiner også et offentlig foredrag i Brødrene Hals’ lokale: ”Kristus i det tyvende århundre”. Dagbladet meldte dagen etter at ”Den bekjente teosofs foredrag varte i to timer. Salen var godt besatt til tross for varmen.”

I 1911 var Steiner forhindret fra å komme til Norge, til stor skuffelse for hans norske venner som hadde innstilt seg på et årlig besøk. Forholdet mellom teosofene og Rudolf Steiner og hans tilhengere var blitt sterkt polarisert gjennom opprettelsen av en internasjonal teosofisk orden ”Stjernen i øst” som skulle ledes av tenåringen Krishnamurti, som ifølge visse teosofer skulle være en ny inkarnasjon av Kristus. Dette, og også andre ting, måtte Rudolf Steiner ut fra sin innsikt på det sterkeste ta avstand fra. I desember 1912 ble så Antroposofisk Selskap stiftet på grunnlag av et forbund for antroposofisk arbeide som hadde eksistert et års tid, og i mars 1913 fulgte den endelige utelukkelsen fra Teosofisk Samfunn for den tyske seksjons vedkommende. Her fulgte nesten alle medlemmene Steiner. Også i andre land gikk enkelte losjer ut av Teosofisk Samfunn i protest, deriblant Vidarlosjen som var blitt stiftet i 1911 av 40 av Kristianialosjens 107 medlemmer.

Det hadde således funnet sted en konsolidering av det antroposofiske arbeidet da Steiner igjen besøkte Norge i juni 1912. Denne gang med 10 ytterst krevende medlemsforedrag i Nobelinstituttet over temaet ”Mennesket i lys av okkultisme, teosofi og filosofi”, hvor han skildrer menneskets opprinnelse fra og sammenheng med verdensaltet, mennesket som et mikrokosmisk speilbillede av makrokosmos. Om Kristus-hendelsen heter det at den fant sted i et bestemt øyeblikk og utgjør selve tyngdepunktet i menneskehetsutviklingen. Igjen understreker han det umulige i at Kristus skulle inkarner på ny i en fysisk skikkelse.
For offentligheten holdt Steiner et foredrag den 3. juni i Handelsstandens festsal om ”Død og udødelighet”.

Fra 1. til 6. oktober 1913 besøker Steiner igjen Norge – for første gang i Antroposofisk Selskaps regi – med en rekke på fem medlemsforedrag i Nobelsalen. Tittelen er ”Det femte evangelium”. Her skildrer Rudolf Steiner Jesu barndom og ungdom fra 12-årsalderen og fram til Kristi inkarnasjon ved Jordandåpen. Russeren Andrej Belyj gir i sin bok ”Verwandeln des Lebens” et levende inntrykk av Steiners usedvanlig inntrengende fremstilling og hans egen grepethet under foredragene. Steiner selv var rystet til det innerste over temaets storhet, og han som ellers alltid innfant seg til foredragene velforberedt, sikker og veltalende, han kom stormende opp til talerstolen, stammende, letende etter dekkende ord for sine indre opplevelser. Belyj sier: ”Temaets storhet gjorde ham til et lite menneske, til en av oss. Han talte ikke lenger til oss som en lærer, men som en bror.”
Den 4. oktober holdt Steiner et offentlig foredrag i Brødrene Hals’ lokale: ”Dødens port”. Aftenposten kan fortelle om overfylt hus og sier: ”Dr. Steiner er betegnet som en av Tysklands originaleste ånder og dypeste tenkere, og hans foredrag i går – fremført som det ble med stor kraft og sjelden veltalenhet – gjorde et mektig inntrykk på tilhørerne.” Avisen kunne også meddele at den kjente Marcello Haugen var tilstede.

Denne gangen besøkte Steiner også Bergen. Den 9. oktober holdt han et offentlig foredrag i losjen ”Den gode hensigts festsal” over ”Livets gåter”, for ca. 400 tilhørere. To Bergensaviser refererte hovedinnholdet og ga det positiv omtale. Den 10. og 11. oktober talte Steiner for medlemmene om ”Okkulte undersøkelser over livet mellom død og ny fødsel”.

Dette ble den siste foredragsreise til Norge på flere år. Verdenskrigen 1914 – 1918 satte bom for videre reising og de første etterkrigsårene påførte Steiner en nærmest overmenneskelig arbeidsbelastning.

Ellers er å si om hans foredragsreiser at han også benyttet anledningen til å besøke kunstsamlinger og severdigheter på de stedene han kom til. Han opplevde intenst egenarten ved naturen og atmosfæren der han var, og han hadde en stor åpenhet for alle mennesker han møtte. En som fikk hjelp av han, var Ingeborg Møller. Som ung hadde hun tatt sine første skritt på en løpebane som forfatter, men var senere usikker på om hun skulle gjenoppta sine litterære forsøk. Steiner oppmuntret henne: ”Søk i Deres eget folks dybder, så vil De nok finne de rette kildene.”
Han hadde også et øye for de praktiske sider ved tilværelsen. Umiddelbart før reisen til Norge i 1913 hadde han foretatt grunnstensnedleggelsen for det første Goetheanum i Dornach, som han selv var arkitekt for. På togreisen over fjellet til Bergen oppdaget han den karakteristiske Vosseskiferen. Han falt straks for dens blågrønne fargespill, og etter en tid avgikk et stort lass skifer til de to kuplene på Goetheanumbygget.
Under Steiners Norgesbesøk i 1910 gjorde Ingeborg Møller ham oppmerksom på Draumkvedet og oversatte det for ham ord for ord. Han mente det uten tvil gikk tilbake til en virkelig innvielse og kom senere tilbake til det i flere foredrag, noe som bidro til å gjøre diktverket kjent i Mellom-Europa. Gjennom Rudolf Steiner ble det også til en fornyet inspirasjonskilde for enkelte her i Norge, som Ivar Mortensson-Egnund og Olav Aukrust.

De årene Steiner var forhindret i å reise til Norge ble kontakten opprettholdt ved at nordmenn reiste til Dornach for å hjelpe til ved byggingen og den kunstneriske utformingen av Goetheanumbygget som møysommelig ble drevet videre. Norge fikk også besøk av Michael Bauer, en av Steiners medarbeidere – som de knyttet et nært og vedvarende bånd til.
Vidarlosjen opphørte som enhet innenfor Teosofisk Samfunn og medlemmene grunnla Vidargruppen av Antroposofisk Selskap som fra 1914 fikk fast tilholdssted i Oscars gate 10 med foredragssal, kontor og bibliotek. Noe tilsvarende skjedde med Bergensgruppen, og små antroposofiske arbeidsgrupper ble startet i Lillehammer, Stavanger og Trondheim. Det kom i gang en forlagsvirksomhet for antroposofisk litteratur – som etter hvert ble til Vidarforlaget. Tidsskriftet Vidar ble startet i 1915 og var det første tidsskriftet for antroposofi etter at Lucifer-Gnosis sluttet å komme ut i 1908.

Først i 1921, etter 8 års fravær, kom Steiner til Norge igjen fra 23. november til 4. desember, og mindre enn noen gang var interessen for Steiner begrenset til den lille krets av antroposofer. Blant dem som var blitt opptatt av Steiners ideer og virksomhet var brødrene Harald og Kristian Schjelderup. Sistnevnte hadde flere ganger gjort henvendelser til Steiner om å holde foredrag og det var han som nå på Studentersamfundets vegne inviterte Steiner til hele tre foredrag. Besøket denne gangen hadde først og fremst en offentlig eller halvoffentlig karakter og var anlagt for å gi en bred presentasjon av antroposofien og de impulser den hadde å bidra med på forskjellige områder. Det ble seks offentlige, fire halvoffentlige og bare tre medlemsforedrag.
For pedagogisk interesserte ble det arrangert to foredragskvelder den 23. og 24. november med temaet ”Oppdragelses- og undervisningsmetoder på antroposofisk grunnlag”, og Nobelsalen var fylt til trengsel under begge foredragene. ”I en overordentlig åndfull fremstilling ga Dr. Steiner en utsikt over sine pedagogiske idéer, en forklaring av barnets psykologi og viktigste livsetapper” het det i et avisreferat. Disse foredragene vakte interesse i vide kretser og ble et incitament for arbeidet med å få i gang en Steinerskole i Norge – noe som skjedde fem år senere.
Initiativet til disse foredragene kom fra fagpedagogisk hold: Johan Hertzberg, senere rektor på Stabekk høyere skole, hadde formidlet den skriftlige invitasjonen, velkomsttalen holdt Herman Ruge, formann i Pedagogisk Samfund i Kristiania, og Anna Sethne, en av Norges fremste reformpedagoger, var blant innbyderne. Flere ledende skolefolk viste en stor åpenhet på den tid – ikke minst Johan Hertzberg som foretok studiereiser til Mellom-Europa for å sette seg inn i steinerpedagogikken.
På det sosialvitenskapelige område hadde Rudolf Steiner lansert idéen om samfunnets tregrente struktur i 1919, og Professor Oskar Jæger hadde på vegne av Statsøkonomisk Forening, hvor han var formann, fremsatt ønske om et tregreningsforedrag. Det ble holdt i Universitetets gamle festsal 30. november med tittelen ”Kardinalspørsmålet i det økonomiske liv”.
På teologen Kristian Schjelderups initiativ ble det av Teologisk Forening arrangert et formiddagsforedrag den 29. november over temaet ”Jesus eller Kristus” for ca. 150 tilhørere i et av Universitetets auditorier. Foreningens formann, cand.theol. Ljostveit takket for foredraget som ”på en blendende måte stillet doktorens polyhistoriske begavelse frem for tilhørerne”, men var ”for høyt anlagt til å bli forstått og resorbert av den teologiske gjennomsnittsstudent.”
Det første og best besøkte av de tre foredragene i Studentersamfundets regi fant sted i Calmeyergatens misjonshus den 25. november hvor Steiner talte for mer enn to tusen tilhørere om temaet ”De høyere verdeners virkelighet”. Det neste ble holdt lørdagskvelden i den store gymnastikksalen i Idrettens Hus over temaet ”Veier til erkjennelse av høyere verdener”, og salen var så tettpakket at noen av de yngre tilhørerne klatret opp i ribbeveggen for å følge begivenheten derfra. Kvelden ble avsluttet med stående applaus. Studentene selv hadde valgt tema for disse to første kveldene. Det tredje foredraget i studentenes regi var mer i tråd med Steiners eget ønske: ”Nødvendigheten av en kulturfornyelse”.
De offentlige foredragene som Antroposofisk Selskap sto for, ble holdt i Universitetets gamle festsal 28. og 29. november og 4. desember. Titlene var ”Antroposofiens grunnlag”, ”Mennesket i antroposofiens lys” og ”Verdensutviklingen i antroposofiens lys”.
I tillegg holdt han tre medlemsforedrag om fremtids-Norges og Sveriges spirituelle oppgave 24. og 27. november og 4. desember, hvor han knyttet an til tidligere fremstillinger i Norge i 1910 og 1912.

Hovedstadens publikum ble informert om begivenhetene gjennom avisene. En journalist fra Aftenposten fikk anledning til et lynintervju ved Steiners ankomst, og han gir følgende beskrivelse: ”….Han stryger det lange, tynde hår bort fra panden og fester to uendelig varme, mørkebrune øine på meg. Hans ansigt er blegt furet. Øinene legger et vidunderlig skjær av mildhet over de sterkt markerede træk…”
Verdens gang har følgende karakteristikk: ”Det er en spinkel fint bygget skikkelse. Til tross for de 60 år er hans glatt tilbakestrøkne hår ganske sort. Øinene er rolige og mørke med spillende liv, ansiktet temmelig furet….”
Mange av foredragene ble omtalt og artikler av fremstående personligheter presenterte antroposofien, til dels med stor forståelse, bl.a. sosialøkonom og historiker Wilhelm Keilhau og Harald Schjelderup som begge hadde studert hans skrifter og kjente ham personlig gjennom flere samtaler. Schjelderup skriver i Aftenposten: ”….Dr. Steiner er en av nutidens merkeligste og interessanteste menn – en overlegen begavelse og en utpreget åndelig førerskikkelse. Som få andre står han på høyden av tidens videnskapelige dannelse…. Og som filosof har han ydet fremragende arbeider”.

Ganske annerledes forholdt det seg med avisomtalene etter en eurytmiforestilling som også fant sted under Steiners besøk. Her ble det full avisstorm. En gruppe kunstnere fra Goetheanum skulle for første gang vise en forestilling med den da helt nye kunstart som var inaugurert av Rudolf Steiner. Via Bredo Morgenstierne hadde de fått stillet selve Nationaltheatret til disposisjon. Oppførelsen fant sted på formiddagen den 27. november for full sal med minst 1200 mennesker til stede. Forestillingen fikk en begeistret mottakelse av et takknemlig publikum, men ble slaktet i alle aviser dagen etter. Dette gjorde Steiner ennå mer oppsatt på å få til en ny forestilling. Den ble fremført seks dager senere i Casinoteatret, lørdag 3. desember, denne gang med et helt annet program. Kritikken stilnet noe av og det kom enkelte forsvarsinnlegg i avisene.

Dette var Steiners nest siste besøk i Norge og antakelig det som bidro mest til å gjøre antroposofien kjent her. Minst 3000 mennesker må alt i alt ha vært tilstede på et eller flere av arrangementene. Dertil kommer den brede dekning i avisene.

Halvannet år senere, i mai 1923, kom så Steiner på sitt åttende og siste besøk i Norge, og programmet var mer tettpakket enn noensinne. Han holdt hele 13 foredrag i løpet av 8 dager, hvorav to offentlige: ”Menneskets sjele-evighet fra antroposofiens synspunkt” og ”Menneskets utvikling og oppdragelse fra antroposofiens synspunkt”, 14. og 15. mai i Handelsstandens festsal. I følge Aftenposten ble foredragene godt mottatt og om det siste het det at det hadde samlet overfylt hus og ble mottatt med sterkt bifall.
Så fulgte fra 16. til 21. mai seks medlemsforedrag i Nobelsalen under tittelen ”Menneskevesen, menneskeskjebne og verdensutvikling”. I forbindelse med denne foredragsrekken sto også en tale 17. mai om ”Verdenspinse, antroposofiens budskap”. Den 18. og 20. mai holdt han to halvoffentlige foredrag i Nobelsalen med kunstens verdensmisjon som tema: ”Antroposofi og kunst” og ”Antroposofi og diktning”.

Under dette besøket ble også det norske landsselskapet grunnlagt, på 17. mai, ved Steiners medvirkning. Siste nyttårsnatt var det første Goetheanum brent ned til grunnen ved en ildspåsettelse, og det hersket også problemer innenfor selskapet. Steiner ønsket en nykonstituering av hele det Antroposofiske Selskap – noe som skulle finne sted under Julestevnet 1923. Som en forberedelse til dette ble det dannet egne landsselskap i Norge og flere andre land. Målet var et internasjonalt selskap, som selskapene i de enkelte land skulle være tilknyttet, og som skulle ha sitt sete i Dornach under ledelse av Rudolf Steiner. Tanken bak var å styrke koordineringen av et antroposofisk arbeid som gjennom de 21 år det hadde eksistert, hadde utviklet seg fra å være en bevegelse som pleiet en spirituell fordypelse - i tiden innenfor Teosofisk Samfunn, til å bli en bevegelse med et stadig sterkere utadrettet engasjement - som Antroposofisk Selskap etter 1912-13, gjennom kunstneriske og praktiske virksomheter innenfor en rekke livsområder som pedagogikk, landbruk, medisin, arkitektur/kunst osv..

I tillegg til alle foredrag Steiner holdt på sine reiser kom de såkalte esoteriske timene for hans elever. Men ennå mer omfattende var all den tid han brukte på utallige mennesker som søkte råd og veiledning hos ham. Det er mange vitnesbyrd, ikke bare om innsiktsfulle råd, men om den godhet og omsorg hver enkelt ble møtt med. Avvise noen gjorde han ytterst nødig, og han kunne motta mennesker til langt ut i de sene nattetimer.

Steiner holdt til sammen vel 100 foredrag her i Norge, mot 85 samlet for de øvrige nordiske land. Det var også bare Norge han besøkte her i Norden etter 1. verdenskrig. Her var en stor åpenhet i kulturlivet for antroposofien. I det egenartede forhold til naturen, som han opplevde hos nordmenn, så han noe annet og mer enn en nasjonal merkverdighet. Det dreiet seg om en evne eller et anlegg av verdi ikke bare for jordtilværelsen, men utover denne, og som pleiet på den rette måten, ville føre til en innsikt i naturens hemmeligheter, som det i den åndelige verden var en oppgave å formidle til andre.

Det var planlagt et nytt Norges-besøk i mai 1924. Da dette ikke lot seg gjennomføre, håpet man på september. Men da var Rudolf Steiner så svekket av sykdom at han måtte innstille all videre foredragsvirksomhet. Han døde den 30. mars 1925. Med unntak av Dagbladet, ble dødsfallet omtalt i de fleste større aviser på en respektfull måte. Dagbladets angrep ble imøtegått både fra antroposofisk hold ved bl.a. Einar Lunde på Lillehammer og Bokken Lasson, og fra ikke-antroposofisk hold ved professor Harald Schjelderup.