FRA HOMER TIL POSTMODERNISMEN
Historien som bevissthetsutvikling

Et intervju med Karl-Martin Dietz

Under annen verdenskrig holdt den sveitsiske antroposof og pedagog Conrad Englert (1899-1945) flere lengre kulturhistoriske foredragsserier i Oslo. Englert, som hadde vært med på å grunnlegge Rudolf Steinerskolen i Zürich, var den gang generalsekretær i Antroposofisk Selskap i Norge. I tidsskriftet "Kaspar Hauser" (nr. 1, Zürich 1984) har Karl Brodersen i en artikkel under titelen "Eine Lebensbegegnung mit C. Englert Faye" bl.a. beskrevet sine inntrykk fra Englerts foredrag vinteren 1941-42 om Goethe og Goethe-tiden:
"Hans forelesninger var fremfor alt en bekreftelse på Goethes ord: "Det beste som historien kan gi oss, er den begeistring den vekker.""
I de to følgende krigsvintre talte Englert om gresk kulturhistorie, om perserkrigene, Sokrates, Aleksandertogene osv. I disse foredragene stiller han en gang spørsmålet: Hvorfor skal vi idag beskjeftige oss så intenst og utførlig med grekerne? Har dette overhodet lenger noen aktualitet? Jo - men ikke fordi den greske kultur på noen måte kan være et ideal for oss idag. Tvert imot: nettopp for å bli klar over hva som ikke lenger er vår oppgave, derfor må vi studere den greske kultur.
Vår kultur må gå den omvendte vei av den grekerne gikk: Opprinnelig levde grekerne i en mytisk billedbevissthet, i en verden av oversanselige imaginasjoner. Deres historiske oppgave var å erobre den logiske tenkning. Vår tids mennesker får denne tenkeevnen i gave som kulturarv. For oss er oppgaven å utvikle en ny billedbevissthet, og nå med bibehold av den logiske tenkning.
Først når historien blir forstått som en bevissthetsutvikling - et drama hvor hver deltager er nødvendig, en vei hvor ingen etappe kan tenkes bort - kan et studium av grekerne eller Goethe-tiden bli fruktbart for oss som lever idag.
Ja, hvilket historisk fenomen får ikke dyp aktualitet og berører oss umiddelbart menneskelig, sett i et slikt perspektiv?

I den gamle tyske universitetsbyen Heidelberg ble det i slutten av 1970 årene dannet et institutt - Friedrich von Hardenberg Institut für Kulturwissenschaften - som har satt seg som en av sine hovedoppgaver å utforske den vesterlandske kulturutvikling, med tyngdepunktet i den europeiske tenknings historie. Impulsen til dette utgår fremfor alt fra Rudolf Steiners verk, både hans tidlige erkjennelsesteoretiske skrifter og hans senere bøker og foredrag. Til arbeidsområdet hører også utforskningen av Steiners egne verker - såvel tematisk som i sammenheng med Steiners biografi og utvikling - og et historisk studium av den antroposofiske bevegelse som kulturimpuls.
Dr. Karl-Martin Dietz (født 1945 i Heidelberg), som startet dette arbeidet sammen med tre venner, har siden 1984 regelmessig besøkt Oslogruppen av Antroposofisk Selskap, hvor han gjennom årene har holdt en rekke foredrag og seminarer. Temaene for hans weekendseminarer i Oslo gir også et inntrykk av hovedmotiver ved arbeidet i instituttet:
"Erkjennelse og virkelighet hos Platon og Aristoteles" (1985); "Heraklit og mysteriene i Efesos" (1986); "Logos-begrepet hos Thomas Aquinas. Hans kommentar til prologen til Johannesevangeliet" (1987); "Menneskets åndelige vesen - dets utvikling og dets betydning i vår tid" (1989); "Hva er et fritt åndsliv? Det indre aspekt ved den antroposofiske kulturimpuls" (1990).
At man ved Hardenberg-instituttet også tar opp de mest aktuelle samtidsspørsmål, kommer bl.a. til uttrykk ved at man har grunnlagt en egen avdeling under navnet "Sentrum for samtidsspørsmål", hvor det arbeides med temaer som sosial tregrening, problemer i arbeidslivet, menneskets biografi, etikk og voksenpedagogikk.
Forskningsarbeidet ved instituttet har nedfelt seg i to gedigne bokprosjekter utgitt av Verlag Freies Geistesleben i Stuttgart. I den ene av seriene er flere av Thomas Aquinas' verker for første gang oversatt til tysk, med innledning og kommentarer av medarbeidere ved instituttet. I en annen serie under titelen "Beiträge zur Bewusstseinsgeschichte" ("Bidrag til bevissthets-historien"), som foreløbig rommer ni bind, finner man temaer som strekker seg fra den gamle egyptiske kultur, over Homer, de tidlige greske naturfilosofer, Platon, Aristoteles og høyskolastikken til postmodernismen.

Under hans siste besøk i Oslo hadde Libra en samtale med Karl-Martin Dietz. Han er en av syv forskere - og man kan vel si: den sentrale skikkelsen - som idag er fulltidsbeskjeftiget ved instituttet. Efter sine studier i Heidelberg, Tübingen og Roma (i fagene klassisk filologi, germanistikk og filosofi, dessuten samfunnsøkonomi), var han i årene 1974-80 lærer i klassisk filologi ved universitetet i Heidelberg.

Libra: Kan De kort beskrive hvordan instituttet ble til?
Karl-Martin Dietz: Vi begynte i 1978 i det helt små, uten lokaler og uten penger. Til å begynne med var vi bare fire mennesker, to i Heidelberg, en i Stuttgart og en i Bochum. Målet var å grunnlegge et institutt for kulturvitenskaper - men ennå stod det helt åpent hvor i Tyskland dette skulle skje.
Libra: Instituttet ligger jo ikke idyllisk i skogkanten ute på landet, men midt i storbyen, endog i "Storgaten" i Heidelberg (Hauptstrasse 59). Kan De beskrive litt nærmere selve intensjonen med arbeidet?
K-M. Dietz: Hver eneste dag gir oss beviser på de ødeleggende konsekvenser av en ensidig agnostisk eller materialistisk historieforståelse og viser hvor påtrengende nødvendig det er virkelig å forstå den menneskelige bevissthets utviklingstrinn og å komme frem til en symptomatologisk betraktning av samtiden.
Instituttet er en sammenslutning av forskere og studenter, som i antroposofien finner svar på de grunnleggende spørsmål i vår tids kulturvitenskaper (filosofi, litteraturvitenskap, historie, kunsthistorie osv.). For å arbeide frem svarene på de enkelte, konkrete problemer er det nødvendig med en egen antroposofisk-kulturvitenskapelig forskning. Mens en antroposofisk utvidet forskning for lengst var vakt til live på områder som medisin, naturvitenskap og pedagogikk og her hadde fått livsmuligheter gjennom forsknings- og arbeidsinstitutter, var inntil da innenfor kulturvitenskapene det meste av forskningsarbeidet blitt til på tross av hverdagens plikter, gjennom noen få enkeltmenneskers betydelige innsats. Meget av det som her var påbegynt, forble ufullendt. Rudolf Steiner tilla kulturvitenskapene en stor betydning. Nesten i hvert eneste av hans foredrag blir den historiske utvikling berørt. Her vil man finne tallrike konkrete henvisninger til forskningsoppgaver, som burde forfølges videre.
Libra: Instituttet fikk så til slutt sitt tilholdssted i Heidelberg.
K-M. Dietz: Ja, men vårt håp var den gang at slike studiesentra så langt mulig skulle oppstå i hver tysk universitetsby. Det har ennå ikke skjedd. For et par år siden fikk instituttet imidlertid en avdeling i Frankfurt.
Libra: Hvordan blir arbeidet finansiert?
K-M. Dietz: Inntektene kommer nesten utelukkende gjennom gaver. Det er dannet en såkalt "forening med almennyttig formål", som gjør det mulig at gaver kan trekkes fra på skatten. Instituttet har en krets av mennesker med medlemmer som støtter arbeidet. I begynnelsen kom støtten hovedsakelig fra "Arbeitszentrum Frankfurt" i Antroposofisk Selskap i Tyskland og fra studentgrupper i Heidelberg. Senere er mange andre kommet til.
Fordi vi er henvist til frie bidrag, er instituttarbeidet aldri "sikret". Vi vet i høyden hvert år at vi har tilstrekkelige midler i de neste tolv måneder. Men efterhvert har vi også fått gaver som er beregnet på prosjekter over lengre tid. Slik ble det f.eks. mulig å gå i gang med "Prosjekt 2002", hvor målet er å gi en omfattende historisk fremstilling av antroposofien som kulturimpuls. I året 2002 er det 100 år siden Rudolf Steiner innledet sin offentlige virksomhet for antroposofien.
Libra: Ligger det bestemte sosiale idéer til grunn for arbeidet?
K-M. Dietz: Vi har ingen endelig fastlagte former, ingen sjef. Inntil nå har vi heller ingen statutter. Arbeidet drives like meget kollegialt som individuelt. De som arbeider hos oss, må selv vite hva de vil. Dette forutsetter selverkjennelse, at man virkelig har et mål med sitt arbeide og ikke lever i illusjoner. Instituttets sosiale former oppstår så ut fra samarbeidet.
Et eksempel på hvordan en person fant veien til oss: Noen hadde fremsatt det forslag at vi skulle oversette enkelte viktige verker av Thomas Aquinas, da svært lite av ham foreligger på tysk. Gjennom en annonse hvor vi søkte efter "kvalifiserte oversettere", kom vi på omveier i kontakt med en ung evangelisk teolog, som hadde undervist ved universitetet i Gøttingen. Da han hørte om oss, ble han meget forbauset over å finne ordet "antroposofi" i forbindelse med et forskningsinstitutt. Han hadde riktignok lest noe av antroposofiske forfattere, men hadde ikke fått inntrykk av at dette faglig holdt mål.
Vi svarte at det ikke ligger i antroposofiens vesen at den ikke faglig holder mål. Nettopp derfor har vi grunnlagt instituttet, for å bygge bro over denne kløften.
Den unge teologen var Wolf-Ulrich Klünker (født 1955), som først oversatte for oss Thomas Aquinas' "Prolog til Johannesevangeliet", og derefter i rask rekkefølge bidro med flere Thomas-oversettelser, bøker om middelalder-filosofene Johannes Scotus Eruigena og Siger fra Brabant, og mange artikler. Han har altså helt og fullt funnet sin plass som medarbeider og har forøvrig senere, da vi skulle utvide våre lokaler, ledet hele byggearbeidet.
Libra: Instituttet vil også bidra til å bearbeide vår tids sosiale problematikk. Kan De beskrive dette noe nærmere?
K-M. Dietz: Ennå i begynnelsen av 1960-årene hersket det i Vest-Tyskland en alminnelig, uuttalt stemning av tilfredshet, av at verden egentlig er i orden. Så dukket efterhvert, først gjennom studentopprøret, en bevissthet om de nye tidsproblemene opp: den økologiske krisen; spørsmålet om medbestemmelse og selvforvaltning i arbeidslivet; videre de mer indre, sjelelige problemene: den enkeltes vanskeligheter med å komme til rette med seg selv, psyko-bølgen fra 70- og 80-årene osv. Om alt dette kan man jo idag lese i enhver avis. Her kan og må et antroposofisk arbeide settes inn.
Libra: De svar man kommer frem til ved hjelp av antroposofien, er ofte ikke uten videre tilgjengelig for vår samtid. Hvordan skal antroposofien forståes? Er den en lære?
K-M. Dietz: Svarene kan ganske bestemt ikke finnes på den måten at man simpelthen "ser efter" hva Steiner har sagt. Rudolf Steiners enkelte uttalelser, som ofte siteres løsrevet, har bare mening innenfor den helhet
hvor de hører hjemme.
Det ville også være galt å betegne antroposofien som en forskningsmetode. Det ville nemlig også bare bety at den fremstår som et sluttet verdensbilde, et ferdig system.
Antroposofien skal gi det enkelte menneske mulighet til å utvikle sine individuelle evner. Derfor er antroposofiens mål at den enkelte hos seg selv frembringer tanker som ingen tidligere har hatt - nemlig tanker som samtidig er uttrykk for en evne utvikling. Dette er den intuisjonsevne som Rudolf Steiner har beskrevet i sin bok "Frihetens filosofi". Hvis man løser antroposofien opp i en almen, skjematisert lærdom, kommer man ikke til handling. Vår tids handlingslammelse skyldes jo en tenkning som kun beveger seg på teoriplanet. Et vesentlig kjennetegn ved intuisjonen, slik den beskrives i "Frihetens filosofi", er nettopp at den lar det konkrete, enkelte fenomen komme til syne innenfor en helhetssammenheng. Først dermed blir det mulig å overvinne kløften mellom "teori" og "praksis", mellom "erkjennelse" og
"handling".
Libra: Hvordan kan man konkret nærme seg et aktuelt tidsfenomen, for bedre å kunne forstå det?
K-M. Dietz: Det finnes en vei hvor man kan skille mellom fire forskjellige skritt: Først må man iaktta tidsfenomenene, f.eks. gjøre seg kjent med den aktuelle litteraturen i samtiden så grundig som mulig, uten å drukne i et materiale som i sannhet er overveldende. Som et neste skritt - eller som et trinn parallelt med det førstnevnte - kommer en stadig dypere tilegnelse av antroposofien, en mest mulig omfattende gjennomarbeidelse av antroposofiske begreper. Ut fra bestrebelsene i disse to retninger oppstår som noe tredje en forståelse for de dypere årsaker til det som skjer i samtiden, f.eks. for menneskenes dypere behov. Slik kan man f.eks. få en forståelse av hva som bringer et menneske til daglig å sitte fire timer foran fjernsynsskjermen, slik gjennomsnittet idag er i Tyskland. Det fjerde skritt ville så være en form for voksenopplæring, en kulturpedagogisk virksomhet, som på en positiv måte kan avhjelpe disse problemene.
Libra: Kan De som eksempel beskrive et av de temaer man idag arbeider med ved instituttet?
K.-M. Dietz: Et tema hvor sammenhengen mellom tidsfenomenene og antroposofiens erkjennelser kan studeres på en særlig inntrykksfull måte, er f.eks. menneskehetens ubevisste overskridelse av terskelen til den åndelige verden.
I sin bok "Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener?" beskriver Rudolf Steiner hvordan det enkelte menneskes skoleringsvei fører til at sjelens tre grunnkrefter tenkning, følelse og vilje - mister sin vanlige forbindelse med hverandre. Disse krefter holdes sammen i mennesket gjennom høyere verdenslover. På skoleringsveien, når mennesket går over terskelen til den åndelige verden, løser denne sammenheng seg opp, og mennesket må nå forsterke sine jeg-krefter for at sjelskreftene fortsatt skal kunne virke sammen på riktig måte. Ellers går de sine egne veier.
Et annet fenomen, som ikke må forveksles med denne bevisste overskridelse av terskelen, gjorde Rudolf Steiner for første gang oppmerksom på i 1919 (se foredragene "Geisteswissensehaftliche Behandlung sozialer und pädagogischer Fragen", GA 192), nemlig hvordan hele menneskeheten idag på det ubevisste plan gjennomgår en terskeloverskridelse. Dette er efter hans beskrivelse en prosess som begynte allerede før midten av det 19. århundre, først ble synlig i mindre sammenhenger og så efterhvert kom til å omfatte hele menneskeheten.
Libra: Gjennom hvilke tidssymptomer og sosiale fenomener kommer denne ubevisste terskeloverskridelsen til uttrykk?
K-M. Dietz: Vi kan idag iaktta hvordan utviklingstendenser i samtiden går i en stadig mer ensidig retning, hvordan gamle bånd brister og sammenhenger brytes opp på nesten alle områder. Tenk f.eks. på hvordan man idag gjennom reklamen med alle midler forsøker å styre menneskenes vilje, noe som innebærer en stadig større trussel for viljeslammelse hos den enkelte. I USA blir hvert enkelt menneske gjennomsnittlig utsatt for 1.600 reklameimpulser daglig, fremfor alt gjennom de elektroniske mediene. Gjennom elektronikken trer den ensidige utvikling av menneskets åndskraft tydeligst frem. Et drastisk eksempel var børskrakket i 1987 - som kjent var det større enn sammenbruddet i 1929 - hvor hele prosessen forløp nesten automatisk, gjennom den verdensomspennende elektronisering av finansmarkedet.
Andre ensidighetstendenser finner vi i fritids- og underholdningsindustrien, som Neil Postmann har gjort oppmerksom på, hvor det skapes en følelsesverden som ikke lenger er gjennomtrengt av en erkjennende fornuft og forbundet med viljeslivet.
På utallige områder kan man iaktta konsekvensene av terskeloverskridelsen innenfor vår sivilisasjon. Noe av dette tar jeg opp i første kapitel av min bok "Die Suche nach Wirklichkeit" (Verlag Freies Geistesleben, Stuttgart 1988). Enhver er dypt berørt av det, også de som mener ikke å ha noe med det å gjøre. Man kan også tenke på den ensidige utvikling av energiformene, hvordan sivilisasjonen har fått en kraftig økning av energi gjennom olje og kjernekraft, og hvordan livsmiljøet som følge av dette blir skadelidende i alle sjikt. Alle fire elementer - jord, vann, luft og varme - lider under dette gjennom miljøødeleggelsene.
Særlig tydelig kan fenomenet avleses på utviklingen innenfor arbeidslivet siden århundreskiftet. Allerede under begynnelsen av industrialiseringen på 1800-tallet skjer det en stadig sterkere adskillelse med hensyn til planlegging og utførelse av arbeidsprosessen. Tidligere utgjorde disse to skritt - slik som tilfellet fortsatt er idag i en liten håndverksbedrift - en nøye sammenhengende enhet, som kunne overskues og oppleves. Men så satte det inn en utvikling hvor forvaltnings- og administrasjonsdelen av arbeidsprosessen efterhvert gjorde seg selvstendig, helt frem til dagens konserner med sine borglignende kontorbygg, som ofte befinner seg på et helt annet sted enn fabrikkanleggene. Vi har her et eksempel på hvordan det innenfor en sosialstruktur som før var en enhet, har foregått en dyptgående spaltning, synlig helt inn i arkitekturen.
Et viktig skritt i denne retning ble tatt av Frederik W. Taylor, som i 1912 la frem sine årelange erfaringer i boken "The Principles of Scientific Management". Taylor underkastet den enkeltes kroppsarbeide en nøyaktig analyse. Gjennom hans system ble hvert enkelt skritt i arbeidsprosessen, hver bevegelse nøyaktig fastlagt, også tidsmessig. Ingeniørens oppgave ble å kontrollere forløpet av arbeidets gang inn i de minste detaljer.
Efter at Henry Ford hadde innført samlebåndsprinsippet, gikk mekaniseringen av arbeidslivet sin videre gang, med alle de velkjente konsekvenser: produktene ble billigere, lønningene steg, og resultatet ble den økning i konsum og produksjon som har muliggjort den kolossale vekst innenfor hele næringslivet i vårt århundre.
For den enkelte arbeider ved samlebåndet innebærer dette at hans kroppsbevegelser i alle enkeltheter underlegges en norm og lenkes til et rent mekanisk forløp. Det vil si at menneskets åndsliv og dets sjelelige engasjement fullstendig løsriver seg fra dets legemlige arbeide - hos ingeniøren skjer dette med motsatt fortegn -, fordi samlebåndet med nødvendighet forlanger det.
Libra: Hvordan kan den enkelte ruste seg til å møte disse ensidighetstendenser?
K.-M. Dietz: Oppgaven i vår tid er å bli var denne ubevisste terskeloverskridelse og kunne mestre den ved at det enkelte menneske bevisst går veien over terskelen. For at det skal bli mulig, er det ikke bare nødvendig å opprettholde sin jeg-kraft, men endog å styrke denne. Det enkelte menneske må nå bevisst holde sine sjelskrefter sammen ut fra jeg-kraften, for å kunne håndtere de konsekvenser som hele menneskehetens ubevisste terskeloverskridelse medfører.
Hvis et slikt bevissthetsarbeide ut fra jeget ikke finner sted, har dette konsekvenser for den enkelte som vi idag vel ennå ikke har dannet oss noe fullstendig bilde av. Men det tiltagende narkotikamisbruket, den bekymringsfulle økningen i de psykiske sykdommer i de siste årtier og likeledes konsumjaget, som siden 1950-årene har fått sitt grep på en stadig større del av menneskeheten, kan vel betraktes under denne synsvinkel. Man flykter inn i noe som synes å gi et holdepunkt, når man ikke lenger finner et fast punkt hos seg selv.
I tilbakeblikket på hvordan terroristbevegelsen i Vest-Tyskland oppstod, er det også tydelig kommet frem en symptomatisk utvikling: Utgangspunktet var en vilje til å forbedre verden gjennom handling. Men fordi man resignerte med hensyn til erkjennelsen, utviklet det seg til slutt en voldsbruk med en egendynamikk som ikke lenger lot seg stoppe av eftertanke og argumentasjon. En meget tragisk utvikling, som vel ikke nødvendigvis hadde måttet forløpe slik.
Libra: Rudolf Steiners innsats for idéene om den sosiale tregrening kan vel også sees i sammenheng med den ubevisste overskridelse av terskelen?
K-M. Dietz: Utvilsomt. Steiner taler i 1919 om hvordan først en tregrening av samfunnet i de tre områdene: åndsliv, rettsliv og næringsliv vil kunne danne et virkelig grunnlag for et sunt samvirke mellom tenkning, følelse og vilje hos det enkelte menneske. Vi har en trang til å gjenfinne et bilde av oss selv i den ytre verden, ellers oppstår det en misklang. Slik kan man også betrakte den sosiale tregrening som en ytre støtte og hjelp for den enkelte til å øve seg i den "indre" tregrening av sjelskreftene i sin egen sjelelig-åndelige utvikling.
Libra: I sine mange fremstillinger av den sosiale tregrening beskriver Rudolf Steiner hvordan tre idealer må tilstrebes for at de tre områder av samfunnslivet kan virke sammen på en sunn måte: i åndslivet friheten, i rettslivet likheten og i næringslivet brorskapet.
Disse tre idealer går jo historisk tilbake til den franske revolusjon. I den tidligere nevnte boken "Die Suche nach Wirklichkeit - Bewusstseinsfragen am Ende des 20. Jahrhunderts" har De forsøkt å vise hvordan disse idealer på forskjellig måte dukker opp hos ungdom i vår tid, i 1968-generasjonen og derefter i de følgende generasjoner i 70- og 80-årene.
K-M. Dietz: Det dreier seg om en problematikk som egentlig kan følges meget lenger tilbake, f.eks. til "Wandervogel"-bevegelsen ved begynnelsen av vårt århundre eller til kunstneravantgardismen i Weimar-republikken.
I opprøret omkring 1968, som begynte allerede i 1963 i Berkeley, USA, dreier det seg hovedsakelig om spørsmålet om den enkeltes plass i samfunnet. For den vanlige borger i Vest-Tyskland var det - så sant han ikke var spesielt orientert om hva som faktisk foregikk - simpelthen uforståelig at kritikken f.eks. rettet seg mot amerikanernes krig i Vietnam. Senere er det blitt klart at den kritiske holdningen var fullstendig berettiget, også i USA har man for lengst innsett dette. Men den gang ble kritikken oppfattet som noe uhørt og utrolig. Vil man sammenfatte impulsene bak opprøret i 1968, kan man kanskje si: Det dreiet seg om likheten menneskene imellom, om likeberettigelse og like muligheter til utvikling.
Bevegelsen fra 1968 gikk så fra midten av 70-årene over i en ny ungdomsbevegelse, hvor bevisstheten nå ble utvidet til også å omfatte - ut over det samfunnsmessige perspektiv - hele naturen og kosmos. Dette var også begynnelsen til øko-bevegelsen. Samtidig kunne man iaktta en tendens som gikk i tilsynelatende motsatt retning, hvor individet og den egne personlighet ble tillagt større vekt. Nå stod ikke lenger teoridannelsen i forgrunnen, men snarere bestrebelsen på å pleie sitt eget følelsesliv, den følelsesmessige kontakt med omverdenen.
Også dette fikk sine samfunnsmessige konsekvenser: på den ene siden i arbeidet for selvutvikling gjennom psyko-training osv., og på den annen side i det høyst bemerkelsesverdige forsøket på å bygge opp et alternativt næringsliv, et arbeidsliv uten hierarkiske strukturer og med utgangspunkt i miljøvennlige produkter og teknikker. Fra 1975 blomstret det særlig i Berlin frem slike virksomheter bygget på idéen om selvforvaltning. Når man idag ser tilbake på dette, kan man ha det inntrykk at de som forsøkte å bygge opp et nytt næringsliv, egentlig arbeidet ut fra idéen om brorskapet - selv om dette ordet så vidt jeg vet aldri eksplisitt ble uttalt. Impulsen til å skape et alternativt arbeidsliv var kjennetegnet av disse kvaliteter: å ville pleie det personlige sjeleliv, å gå inn i et aktivt fellesskap med andre mennesker, hvor også samhørigheten med naturen og kosmos har sin plass.
Ingen av disse to store bevegelsene klarte imidlertid å virkeliggjøre det som var deres egentlige anliggende. Likhetsimpulsen munnet efterhvert ut i marxismen, som opprinnelig var et sekundært fenomen i denne sammenheng. Og heller ikke av brorskapet i arbeidslivet er det blitt meget tilbake, idet de fleste alternative virksomheter fikk store vanskeligheter og enten måtte innstille eller i tide gikk over til de tradisjonelle kapitalistiske former, for å kunne overleve.
Når ingen av disse impulser fikk virkelig gjennomslagskraft, kan det kanskje henge sammen med at én impuls ikke ble tatt opp: nemlig forsøket på å virkeliggjøre et frihetssamfunn. Dette aspektet kom egentlig aldri til sin rett. Når man talte om frihet, var det enten ensbetydende med rettferdighet eller likhet, eller man oppfattet frihet som et slags brorskap, et nytt menneskelig fellesskap. Oppgaven å virkeliggjøre et frihetssamfunn hører imidlertid med som en nødvendig del av helheten, og det er et arbeide som det er på høy tid å ta fatt på. Utviklingen i de siste tredve år viser at man kun kan realisere idealene om likhet og brorskap i den grad den enkelte virkelig klarer å utvikle nye evner, det vil si: å virkeliggjøre frihetsidealet.
Libra: Eftersom de dypere, sanne idealer som ligger til grunn for de forskjellige ungdomsbevegelser i vårt århundre ikke har latt seg realisere, er det nærliggende å stille spørsmålet om hva et ungdomsideal er og hvordan det kan pleies på en riktig måte.
K-M. Dietz: Ungdomsidealene blir av Rudolf Steiner beskrevet som et slags forrådskammer, som mennesket bringer med seg inn i jordlivet. I den tredje syvårsperioden kommer de til syne i en noe kaotisk form. Man kan fremme utviklingen hos det unge mennesket på dette alderstrinnet ved bevissthetsmessig å knytte an til idealer, til høye mål, for derved å vekke de krefter hos de unge som efterhvert kan bringe frem det som er nedlagt i dem.
Går vi et skritt videre til det voksne menneskes omgang med idealer, da gjennomgår dette forholdet en metamorfose, fordi mennesket nå må lære å skille mellom utopiske, uoppnåelige mål og idealer som virkelig lar seg realisere. Idealet skal ikke lenger forbli i det fjerne, men må skritt for skritt stadig tydeligere bli levende i den enkelte. På dette alderstrinnet må den unge stadig mere gjøre idealene til sitt eget. To farer vil da melde seg: enten at man ikke makter en slik inderliggjørelse av idealene, slik at disse fortsatt forblir utopier. Det vil før eller senere føre til ekstremistiske holdninger eller til resignasjon. På den annen side kan det skje at idealet mister sin lyskraft, at det blir til et system eller en teori, som ikke lenger begeistrer sjelen - eller at man ganske enkelt glemmer idealet, det svinner bort.
Ungdomsgenerasjonenes skjebne, som jeg her kort har beskrevet hvordan impulsene tørket inn, eller hvordan man simpelthen sank tilbake i den vanlige borgerlige bevissthet alt dette kan henge sammen med at det ikke lyktes å la idealene vokse videre gjennom en jeg-utvikling.
Også en annen lovmessighet er her av stor betydning: utviklingen av ungdomsidealene skjer til å begynne med av seg selv. Midt i tyveårene kommer man imidlertid til en grense hvor intet lenger går videre av seg selv, hvis man ikke bevisst tar hånd om sin egen utvikling. Det skjer en slags tilstivning, enten i form av resignasjon eller også gjennom noe jeg vil kalle en ideologisk besettelse. Med dette menes forestillingsinnhold som har vunnet innpass i hele kulturlivet, f.eks. marxismen eller den freudske psykoanalyse. Et eksempel er den grunnleggende oppfatning innenfor psykoanalysen, at sjelslivet beror på en underbevisst seksualdrift. Dette er efterhvert blitt til et slags almengods som det knapt stilles spørsmålstegn ved, heller ikke hos mennesker som aldri har lest Freud og som slett ikke interesserer seg for ham. Jeg taler ikke her om selve innholdet i disse forestillingene, men om med hvilken selvfølgelighet de ureflektert får bestemme bevisstheten. Det begrenser seg heller slett ikke bare til marxismen og psykoanalysen. Det forekommer meg at vi har å gjøre med en form for kulturell besettelse, som opptrer der hvor en videreutvikling av idealene ikke har funnet sted.
Rudolf Steiner taler også om en annen form for idealisme, som man - til forskjell fra ungdomsidealene ikke har medfødt, men som man selv må oppdra seg til. Den erkjennelsesvei som han har beskrevet i "Frihetens filosofi", kan sees i sammenheng med en slik tilkjempet idealisme. På en slik erkjennelsesvei kan ungdomsidealene avløses av det som i "Frihetens filosofi" betegnes som moralsk intuisjon og moralsk fantasi. Først gjennom en forsterkning av erkjennelseslivet kan man komme til den moralske intuisjon, det vil si til en berøring med en real åndelig virkelighet, som gir grunnlaget for å kunne handle i en helt bestemt, konkret situasjon. Ved å forsterke erkjennelsen tilegner den enkelte seg ikke bare evnen til å gripe idéer intuitivt gjennom individuell aktivitet, men også til å utforme et konkret bilde av handlingen - moralsk fantasi, og endelig til å la dette bildet omsettes til handling - moralsk teknikk.
Libra: Gjennom denne veien - for å komme tilbake til vårt utgangspunkt: historien som bevissthetsutvikling - er det således i vår tid på ny mulig å nå frem til en skuende bevissthet, en oversanselig iakttagelse - og nå i harmoni og samklang med den individuelle tenkning. Men for å nå dette målet, må man først overvinne de store hindringer som virker i en selv og i hele sivilisasjonen.
K-M. Dietz: Hindringene er utvilsomt store. Man taler idag f.eks. om marxismens sammenbrudd og overser samtidig at det fortsatt er den marxistiske, materialistiske tenkemåte som i stor utstrekning bestemmer våre forestillinger om det sosiale liv. Når det i den grad er blitt en selvfølgelighet, blir det først for alvor farlig. Eller se på evolusjonsteorien: ingen tror lenger på Darwins evolusjonslære i dens primitive form, og allikevel anser man det idag som en selvfølge at utviklingen prinsipielt har foregått på denne måten.
I denne situasjonen er det meget vanskelig å bidra til at det åndelige som realitet kan bli en virksom kraft i kulturlivet, å oppleve og virkeliggjøre seg selv som åndelig vesen. At dette allikevel i stadig større grad må bli mulig - dette forsøk vil arbeidet ved Hardenberg-instituttet tjene, i samarbeide med mange andre mennesker, også her i Oslo.
Libra: Vi takker for samtalen og ønsker lykke til videre.

Fra Libra deltok i samtalen Oddvar Granly og Arne Møller.