FRA RUDOLF STEINERS TID I WIEN
Hos familien Specht og Marie Eugenie delle Grazie

Pauline Specht

Rudolf Steiner var 23 år da han fikk seg tildelt en oppgave som på det tidspunkt kunne synes å være uløselig. Steiner selv skriver i "Mein Lebensgang": "På det pedagogiske område bragte skjebnen meg en særlig oppgave". Det var Schröer som hadde anbefalt den jødiske familie Pauline og Ladislaus Specht sin unge venn som oppdrager og lærer for deres fire sønner. For de tre eldste guttene trengte familien en lærer. Men den yngste gutten, Otto på 10 år, var foreldrenes store sorg. Gutten kunne knapt lese og skrive og ble regnet for unormal såvel legemlig som sjelelig. Hans tenkning var treg, langsom. Selv efter den minste anstrengelse, skriver Steiner, fikk gutten hodepine, hans livsvirksomhet ble neddempet og hans sjelelige adferd vakte bekymring. Efter at Rudolf Steiner hadde lært barnet å kjenne, dannet han seg "den mening at en oppdragelse som var tilpasset denne legemlige og sjelelige organisme, måtte kunne bringe de slumrende evner til å våkne". Han tilbyr sin tjeneste som oppdrager. Særlig moren hadde tillit til Steiner og fra den tid av blir Steiner boende hos familien Specht inntil han i 1890 reiser til Weimar.
Når man husker at den første Waldorfskole ser dagens lys i Stuttgart i 1919 og det første antroposofisk ledete helsepedagogiske hjem i 1924 i Lauenstein ved Jena, så forstår man Steiner's syn på det skjebnebetonte i denne oppdragergjerning. Det er i det hele tatt bemerkelsesverdig at Steiner av økonomiske grunner var nødt til å gi privatundervisning. Det begynte allerede da han gikk på realskolen i Wiener-Neustadt og fortsatte i de første årene i Wien, formodentlig inntil han ble boende hos den velhavende familie Specht. Hos Spechts var han som en venn og medlem av familien. Det vidner om den unge Steiner's allsidighet at han ikke bare ga privatundervisning i sine egne matematiske-naturvitenskapelige fag, men også i de humanistiske fag og endog handelslære. Om Steiner kan man trygt si at han lærte lærende. Vi skal senere utførlig skildre Steiner's lærer-aktivitet gjennom en årrekke ved Arbeiter-Bildungsschule i Berlin, hvor han også en kortere tid underviste ved en pikeskole.
For nu å vende tilbake til gutten Otto. Steiner skildrer det slik: "Jeg måtte finne tilgang til en sjel som befant seg i en søvnlignende tilstand. Det gjaldt først om å tilegne seg herredømme over kroppens ytringer. Man måtte så å si først sjalte sjelen inn i kroppen. Jeg var gjennomtrengt av troen på at gutten hadde riktignok skjulte, men sogar store åndelige egenskaper. Denne oppdragelsesgjerning ble en rik lærdommens kilde for meg. Gjennom den praksis som jeg måtte anvende, åpnet det seg et innblikk i sammenhengen mellom det åndelig-sjelelige og det legemlige i mennesket. Da gjennomgikk jeg mitt egentlige studium i fysiologi og psykologi. Jeg ble oppmerksom på hvorledes undervisning og oppdragelse må bli en kunst som har en virkelig menneskeerkjennelse som sitt grunnlag. Omhyggelig måtte jeg gjennomføre et økonomisk prinsipp. Til en halv times undervisning måtte jeg ofte forberede meg i to timer for å kunne forme undervisningsstoffet slik at jeg derefter på kortest mulig tid og med minst mulig anstrengelse av guttens åndelige og fysiske krefter kunne oppnå det maksimale av ydeevne. Rekkefølgen av undervisningsfagene måtte nøye overveies, hele dagens inndeling bestemmes saklig. Jeg hadde den tilfredsstillelse at gutten i løpet av to år hadde innhentet folkeskolens undervisning og at han besto modenhetsprøven til gymnaset. Hans sunnhetstilstand hadde forbedret seg vesentlig. Hans hydrocephali (vannhode) var gått sterkt tilbake. Jeg kunne foreslå for foreldrene å sende gutten til en offentlig skole. Det syntes meg nødvendig at han kunne føre sitt livs utvikling videre sammen med andre gutter. Jeg forble i familien i flere år og tok meg særlig av denne gutten."
Det gjenstår å nevne at Otto Specht utdannet seg til lege. Han deltok som lege og falt i den 1ste verdenskrig. Hans mor, som hadde skjenket Rudolf Steiner sin fulle tillit, døde kort tid efter i 1916.
Familien Specht var kultiverte mennesker, og her fant mange interessante menneskemøter sted. Således var Dr. Josef Breuer, en barndomsvenn av Pauline Specht, en velsett gjest. Dr. Breuer var en fremragende lege og sammen med Freud delaktig i psykoanalysens fødsel. Det er bemerkelsesverdig at det dengang levet to unge genier i Wien som hver for seg arbeidet for å gjøre menneskeheten oppmerksom på det åndelige i mennesket. Sigmund Freud søkte "det ubevisste" i mennesket. Rudolf Steiner ville vise veien til "det bevisste" syn på det åndelige.

Marie Eugenie delle Grazie

Av en begeistret Schröer ble Steiner gjort oppmerksom på et ungt dikterisk talent, som må ha vært betydelig. Det var Marie Eugenie delle Grazie som på den tid hadde fått utgitt en diktsamling, et epos "Herman", et drama "Saul" og en fortelling "Die Zigeunerin". Alt dette hadde den bråmodne delle Grazie skrevet før sitt 17. år. Steiner leser nu hennes bøker, skriver beundrende om hennes store begavelse, blir invitert til en samtale med den unge delle Grazie og er snart med den største glede en velkommen gjest i kretsen omkring henne. En usedvanlig krets av betydelige mennesker. Men først noen ord om hennes skjebnemøte med Zisterzienser-presten, professor Laurenz Müllner.
Eugenie delle Grazie var vokst opp i et velstående hjem i et av de mange tyske sprogområder i Ungarn. Da faren dør, forandrer situasjonen seg brått for familien. Moren reiser med barna til Wien. På en stasjon går Eugenie, dengang 11 år gammel, bort til jernbanerestauranten for å kjøpe noe til sin yngre bror. En ung prest som står der hjelper henne. Det blir et skjebnemøte. Han ser på barnet. "Et blikk så godt, så klart, som hun bare hadde sett i farens øyne." Ankommet til Wien, overnatter familien på et hotell. Om natten har piken en merkelig drøm. Hun ser presten fra jernbanestasjonen sitte i et for henne fremmed rom, hvor han holder et stort brev i hånden, forsynt med et rødt segl. Han sitter der og leser og leser mens lampens rødlige skinn faller på hans bleke, fine ansiktstrekk. Piken ser alt dette helt nøyaktig, som når man står foran et bilde, hvor man helt bestemt vet at det ville være umulig noensinne å glemme det. Presten i drømmebildet reiser seg og vender seg mot henne. Han gjør en bevegelse med brevet i hånden, som om det skjulte seg noe i dets linjer som også på en hemmelighetsfull måte hadde forbindelse med hennes skjebne. Så taler han høyt og tydelig et ord som slår ned i henne som et lyn: "Wien". Så våkner barnet.

Zisterzienser-presten Laurenz Müllner

Det skulle vise seg at den unge prest, hennes fremtidige lærer, Laurenz Müllner, hadde mottatt dette brevet fra Wien's erkebiskop med en innkallelse fra provinsen til Wien. Müllner ble prest ved den kirke hvis skole Eugenie kom til, og således ble han snart religionslærer for Eugenie. De gjenkjente hverandre og Müllner ble nu den unge pikes åndelige veileder. Karl König skriver i sine fine biografi over delle Grazie, i sin ytterst interessante bok: "Geister under dem Zeitgeist" (Verlag Freies Geistesleben, Stuttgart): "Et lyst trylleri av edel menneskelighet omga vennskapet som forbandt dette barn og den nitten år eldre prest." Det går nu nedover med moren som ikke var istand til å ta et arbeide, pengene kom stadig til kort og Eugenie opplever nød. Da står Müllner der som hennes støtte og faste holdepunkt. Han impulserer henne til å utgi først hennes dikt, som vekker almen anerkjennelse. Og så kommer suksessen for den unge kvinne. Den store anerkjennelse har hun ennu ikke nådd da Rudolf Steiner lærer henne å kjenne.
Rudolf Steiner skriver om sin første samtale med delle Grazie, "en samtale som ofte har levet i min sjel. Hun var allerede da igang med en oppgave av stort format, med sitt epos "Robespierre". Hun talte om grunnidéene i dette diktverk. Allerede dengang klang en pessimistisk grunnstemning gjennom hennes ord. Det syntes meg som om hun i Robespierre ville fremstille tragedien i enhver form for idealisme. Idealer oppstår i menneskets bryst, men de må gi tapt overfor den idéløse, grusomme, ødeleggende naturens virksomhet, som ubønnhørlig roper mot alt det ideale: "Du er kun illusjon, et skinnbilde av meg, som jeg stadig på ny kaster tilbake i intetheten". Det var hennes overbevisning. Delle Grazie fortalte så om en annen dikterisk plan, en "Satanide". Hun ville fremstille Guds motbilde som et urvesen, en makt som åpenbarer seg for mennesket i den grusomme, idéløse, sønderknusende natur. Hun talte med en sann genialitet om denne tilværets beherskende makt, som stiger opp fra avgrunnen. Jeg forlot dikterinnen dypt rystet. Storheten i hennes tale sto for meg, innholdet i hennes idéer var det helt motsatte av alt det som for min ånd sto som anskuelse av verden. Men jeg har aldri vært tilbøyelig til å holde min beundring og interesse tilbake for alt som synes meg stort, heller ikke når det innholdsmessig var meg helt imot. Ja, jeg sa til meg selv: "Slike motsetninger i verden må dog et eller annet sted finne hverandre i harmoni." Og det gjorde det mulig for meg med forståelse å følge det som var meg imot, som om det var på linje med min egen oppfatning."
Jeg tror at vi skal stanse et øyeblikk ved denne uttalelse fra den unge Steiner's side. Det er karakteristisk for hans dype interesse for andre menneskers syn. Denne "lyttende" holdning finner vi ofte hos Steiner. Han er istand til å følge andres idéer selv om de avviker avgjørende fra hans egne. Ja, så langt at han ofte kommer i fare for å bli misforstått.
Rudolf Steiner ble nu en fast deltager i den krets av mennesker som regelmessig kom sammen hver lørdag ettermiddag hos professor Laurenz Müllner, hvor Eugenie delle Grazie var kretsens midtpunkt. Flere av Müllner's ordensbrødre deltok, som feks. professor Wilhelm Neumann om hvem man sa at hans viden var så stor at den omfattet hele verden pluss tre landsbyer. Mange kjente musikere, filosofer og diktere kom dit. Der traff Steiner også dikteren Fritz Lemmermayer som skulle bli hans gode venn. Lemmermayer skildrer Steiner fremfor alt som filosof og sannhetssøker, men fremhever også hans varme menneskelighet og interesse for alt menneskelig. I sin bok "Erinnerungen" skildrer Lemmermayer levende et møte i kretsen rundt delle Grazie: "Jeg ser ennu efter årtier det maleriske bilde i detalj tydelig for meg: den ungdommelige, blonde dikterinne, med en festlig farveglad kjole av rød silke, høyreist og slank der hun står i salongen ved siden av en avstøpning av den skjønne byste av Apollon fra Belvedere, idet hun leser med høytidelig patos." Steiner skildrer det slik: "Vi hørte scener med høy dikterisk svung, men med pessimistisk grunntone, med farverik naturalisme, livet skildret fra den mest rystende side."
En merkelig, fengslende personlighet, sentrum i en krets av betydelige personligheter, som like lite som Steiner delte hennes syn på tilværelsen. Delle Grazie var også glødende i sin begeistring for Darwin's og Haeckel's idéer. Steiner interesserte seg sterkt for delle Grazie, også lenge efter at han var reist fra Wien. Ved århundreskiftet, hvor han bor i Berlin, setter han seg i spissen for å få oppført delle Grazie's rystende samfunnstragedie "Skyggene" og han leser fra hennes verker i Berliner Arbeiterbildungs-skolen samtidig som han advarer sine elever. Hennes pessimisme er for dyp.
Jeg har ofte grunnet over årsaken til Steiner's vedholdende interesse for delle Grazie. Når Rudolf Steiner i senere år skriver om det søkende menneske på utviklingsveien, fremholder han at fremskrittet går gjennom lidelse og smerte. Steiner hadde lite til overs for en optimisme som ikke var forankret i livets virkelighet. "Gjennom mørket skinner lyset." Det tragiske ved delle Grazie var at hun ikke formådde å kjempe seg gjennom sitt dystre og bitre, ubønnhørlig tilintetgjørende syn på tilværelsen og frem til et spirituelt livssyn.
For å vende tilbake til kretsen rundt delle Grazie, beretter Steiner i "Mein Lebensgang" om en betydningsfull samtale med den før nevnte Zisterzienserprest, den lærde professor Wilhelm Neumann. Steiner skriver at Neumann var en inspirerende teolog med den fineste lærdom. Steiner fulgte gjerne den lærde mann når de forlot delle Grazie. Denne spesielle samtale dreiet seg om Kristi vesen: "Jeg uttalte min anskuelse om hvordan Jesus av Nasaret gjennom overjordisk innflytelse hadde opptatt Kristus i seg og hvordan Kristus som et åndelig vesen efter Golgata-mysteriet lever med menneskehetens utvikling. Denne samtale forble dypt innprentet i min sjel, den dukket stadig opp på ny. For den var av den dypeste betydning for meg. Det var egentlig tre som talte sammen. Professor Neumann, jeg og en tredje, som var usynlig, personifikasjonen av den katolske dogmatikk, som synlig for det åndelig øye liksom truende viste seg bak professor Neumann og ledsaget ham, og som stadig bebreidende klappet ham på skulderen når den lærdes skarpsindige logikk i for høy grad ga meg rett. Jeg sto den gang ansikt til ansikt med den katolske livsform i en av dens beste representanter, jeg lærte å akte den, men jeg lærte den også virkelig grundig å kjenne nettopp gjennom ham."

Sophus Clausen